Derfor gjør yngstebarna det svakere
De yngste i søskenflokken gjør det dårligere enn sine eldre søsken. Mindre utdanning og lavere lønn er svært ofte konsekvensene av å komme sist til verden.
Avslører KI i akademia et brukket system?
Gjærde ser en institusjon som er avslørt, men i bunn og grunn intakt. Jeg ser en institusjon som må omstille seg raskere enn den er innrettet for å gjøre.
Begge kan ha rett. Men det får konkrete konsekvenser for hva som er riktig å kreve av institusjonelle ledere nå.
Det er gledelig at innlegget mitt i Khrono 29. april har skapt debatt. Anne Cathrine Gjærde treffer viktige poenger: KI har ikke gjort universitetet irrelevant, men gjort svakhetene i vurderingssystemet umulige å ignorere. På dette er vi enige.
Men vi er uenige om hva som følger av denne erkjennelsen — og det er der debatten bør stå.
Gjærde advarer mot «epokepanikk» som handler om forestillingen om et absolutt brudd der all tidligere institusjonell visdom plutselig er irrelevant. Det er en rimelig advarsel.
Men den kan ikke brukes som argument mot at tempoet i tilpasning faktisk er utilstrekkelig. Det finnes en analytisk forskjell mellom å overdramatisere et brudd og å undervurdere et skifte.
Jeg mener vi risikerer det siste.
Gjærde har rett i at finansieringsmodellen fungerer — som forretningsmodell. Flere studenter, mer gjennomføring, mer penger. Det er nettopp det som er problemet.
Et system som optimerer for det som telles, vil systematisk nedprioritere det som ikke telles: den tette veiledningen, den sokratiske samtalen, prosessen bak produktet. Ikke fordi ansatte ikke ønsker det, men fordi strukturen ikke belønner det.
Det er ikke nok å ha et edelt samfunnsoppdrag dersom finansieringen peker i motsatt retning. Rammene er ikke nøytrale — de avgjør hva som er mulig å gjøre i praksis.
Gjærde skriver at kritisk tenkning alltid har vært kjernen i forskningsbasert utdanning, og at utfordringen er å synliggjøre og vurdere den bedre. Jeg er enig.
Men da må vi også akseptere at det er et institusjonelt lederansvar å gjøre dette til mer enn pedagogisk intensjon. Å konstatere at «dette er en justering av tyngdepunkt» holder ikke dersom justeringen ikke skjer, og ikke skjer systematisk.
Her er det faktiske skillet mellom oss: Gjærde ser en institusjon som er avslørt, men i bunn og grunn intakt. Jeg ser en institusjon som må omstille seg raskere enn den er innrettet for å gjøre. Begge kan ha rett.
Men det får konkrete konsekvenser for hva som er riktig å kreve av institusjonelle ledere nå.
Slik kan elbiler og lastebiler lade smartere
Fabian Brockmann disputerer for doktorgraden ved NHH 28. mai med avhandlingen «Flexible Charging of Electric Vehicles in Private Passenger and Freight Transportation»
Hvis KI frigjør tid fra rutinebasert informasjonsformidling, er spørsmålet ikke om vi kan bruke den frigjorte tiden til mer menneskelig dialog — men om vi vil og forplikter oss til å gjøre det.
Det krever ledelsesmessige beslutninger, ikke bare pedagogisk velvilje. Vurderingsrevolusjon, prosessvurdering, muntlighet og sokratisk dialog er ikke nye ideer. De krever omfordeling av ressurser og institusjonell prioritering.
Det er der motet skal settes inn.
Gjærde avslutter med at det er våre måter å gjenkjenne kunnskap på som er blitt avslørt. Ikke universitetet som institusjon. Det er et elegant skille.
Men institusjoner er nettopp summen av sine praksiser. Hvis praksisene er avslørt, er det institusjonelt ansvar å endre dem.
Det haster med å stimulere til kritisk tenking nå som KI er «ute av tuben» og vi må med hjelp av KI gjøre pedagogiske grep vi aldri før har lyktes helt med: å se den enkelte student.
Innlegget var først publisert i Khrono 8. mai 2026.
Statens prosjektmodell er laget for broer og motorveier, men står ikke i veien for mer smidig produktorganisering
Store deler av statens digitaliseringsarbeid styres etter prosjektlogikken, men denne utfordres nå av en modell basert på mer varige produktteam med relativt mye autonomi.