Blant gründere og investorer er det et unisont opprop om å få mer fart på Norge.
Tor W. Andreassen
Hva kan vi lære av Sverige for å få fart på Norge?
17. juni kom OECD med sin årlige rapport om Norge: inflasjonen er for høy, produktivitetsveksten for lav, og den offentlige pengebruken har vokst uavbrutt i to tiår.
Det er det motsatte bildet i samtlige andre nordiske land. I sin siste rentejustering 17. juni jekket Norges Bank opp rentebanen. 19. juni vedtok Stortinget et revidert nasjonalbudsjett uten å røre de strukturelle utfordringene. Blant gründere og investorer er det et unisont opprop om å få mer fart på Norge.
OECD-diagnosen er riktig. Til tross for at norske politikere har hørt den før, har de gjort lite. For å forstå hva politisk vilje i praksis er, bør vi se til et land vi liker å sammenligne oss med, men sjelden liker å lære av. Sverige!
Wall Street Journal omtalte nylig Sverige som verdens mest overraskende kapitalistiske oppussingsprosjekt. Det bør interessere oss. Ikke fordi Sverige har funnet løsningen på alle problemer, men fordi landet viser hvor raskt en velferdsstat kan endres når politikerne faktisk flytter på incentivene. Det er her den norske debatten svikter.
Det er vondt å se hvor lite av statens enorme utbytte som går til forskning, utvikling og innovasjon
Norge trenger å styrke innovasjonskraften. En eier som kontrollerer en tredjedel av Oslo børs, kan ikke overlate den oppgaven til andre.
Vi diskuterer private aktører i velferden som om det handlet om moral og symboler. Det er et galt utgangspunkt. Utfordringen er økonomisk og institusjonell: hvordan skal Norge skape tilstrekkelige verdier til å bære en kostbar velferdsstat når veksten er lav og arbeidskraften knappere?
Vi kan ikke finansiere morgendagens velferd med gårsdagens verdiskaping.
Sverige har tatt grep som Norge fortsatt nøler med. Nær halvparten av primærhelseklinikkene er privat eid. En betydelig andel av de videregående skolene drives privat. Skattene er kuttet. Parallelt har Sverige satset sterkere enn Norge på virkemidler for innovasjon og omstilling.
En velferdsstat bevares ikke ved å fryse organiseringen i gårsdagens form. Den må fornyes mens handlingsrommet fortsatt finnes.
Den svenske kursen har skyggesider. Både norske og svenske analyser peker på risiko for kommersialisering, geografisk skjevhet og konsernkonsentrasjon når private velferdsaktører vokser raskere enn reguleringen tåler. Nettopp derfor er Sverige interessant: landet viser både hva som er mulig og hva som går galt.
Nettopp derfor er Sverige interessant: landet viser både hva som er mulig og hva som går galt.
Tor W. Andreassen
Lærdommen for Norge er ikke «mer marked» som ideologi. Lærdommen er at lovgiverne må bli langt bedre til å designe markeder, kontrakter og kontroll før de slipper private leverandører inn i offentlig finansierte tjenester.
Her ligger den norske unnfallenheten. Offentlig ansvar er blitt nesten automatisk oversatt til offentlig egenproduksjon. Den koblingen er et hinder. Offentlig ansvar betyr at fellesskapet fastsetter mål, finansierer tjenester, fører tilsyn og griper inn når kvaliteten svikter. Det betyr ikke at staten eller kommunen må gjøre alt selv.
Skattekappløpet er ikke over
Den globale minsteskatten skulle begrense overskuddsflytting. Men for mange selskaper er den først og fremst blitt noe annet: et nytt og komplisert rapporteringssystem.
Dette blir særlig akutt i arbeidsintensive tjenester som eldreomsorgen: Statistisk sentralbyrå anslår at Norge vil mangle titusener av helsefagarbeidere innen 2040. OECD peker i årets rapport på at norske virksomheter bruker en uvanlig høy andel av sin arbeidskraft på å administrere lovgivning og etterleve regulatoriske krav. Det er arbeidskraft som ikke fjerner kapasitetsgapet i eldreomsorgen.
Likevel har vi brukt det siste tiåret på å diskutere om private sykehjem er prinsipielt akseptable. Vi burde heller diskutere hvordan man designer bedre kontrakter, skarpere kvalitetskrav og reell konkurranse om å levere best.
Resultatet er at kapasitetsgapet vokser mens debatten står stille. Med strammere budsjetter risikerer vi det dårligste fra to verdener: en offentlig sektor som ikke skalerer og et privat næringsliv som holdes unna områder der det kunne ha bidratt under offentlig styring.
Det politisk vanskelige er ikke teknikken, men prinsippet.
Tor W. Andreassen
Det politisk vanskelige er ikke teknikken, men prinsippet. Norske lovgivere må våge å si høyt at offentlig finansiert velferd kan kombineres med private og ideelle leverandører under klare rammer for innsyn, kvalitet og ansvar.
Dette er ikke et argument for en svakere stat. Det er et argument for en mer kompetent stat.
OECD skriver det samme hvert år. Media gjentar kravet. Norges Bank hever renten. Og Stortinget vedtar budsjett. Sverige valgte en annen respons. Norge trenger ikke Sveriges modell, men vi trenger mer av Sveriges politiske mot til å handle mens handlingsrommet ennå finnes.
Innlegget var først publisert i Finansavisen 23. juni 2026.
Nye professorer ved Institutt for strategi og ledelse
Tina Saebi og Alexander Madsen Sandvik går inn i sommeren med professortittel.