Fattiglandet Norge?

folk, gate, pxhere.com
Står det virkelig så dårlig til med norsk økonomi at «vanlige folk» skal bli nødt til å få hjelp av Nav? Og er det i så fall ingenting vi kan gjøre med det? Victor Norman stiller spørsmålet i DN. FOTO: pxhere.com (f4Niko aka John D Fisher)
Kronikk

9. januar 2023 12:17

Fattiglandet Norge?

Mange av oss har sikkert ikke vondt av å stramme inn livremmen. Men er vi nødt til det? Og hva med dem som allerede er på innerste hull? Victor Norman spør i DN.

Forbrukerøkonomer og bankrådgivere er samstemte: Vi lever i trange tider som ikke vil bli romsligere fremover, så folk må venne seg til å ha mindre å rutte med og bli mer nøkterne i sin livsstil. Vi må visst til og med bli mindre gavmilde, for etter sigende har vi foreløpig ikke engang kuttet i julepresangene.

Det var ikke særlig optimisme å spore i statsministerens nyttårstale heller. Det var flott at han minnet de som sliter på at de ikke må nøle med, eller skamme seg over, å oppsøke Nav for å få hjelp. Men: Står det virkelig så dårlig til med norsk økonomi at «vanlige folk» skal bli nødt til å få hjelp av Nav? Og er det i så fall ingenting vi kan gjøre med det?

victor norman, av Thomas Sivertsen

Budsjettkosmetikk

Grunnrenteskatt er kanskje en god idé, men ikke for å dempe presset i norsk økonomi, skriver professor emeritus Victor D. Norman i DN.

Jeg er av natur pessimist, men jeg lider også av opposisjonstrang. La meg derfor minne om noen fakta.

Det første og viktigste er det daværende finansminister Erik Brofoss sa i 1946: Vi lever av hverandres arbeid. Så lenge de fleste av oss jobber, så lenge vi jobber med de riktige tingene, og så lenge vi fremover er minst like produktive på jobben som vi er i dag, er det derfor ingen grunn til å bekymre seg for Norges økonomiske fremtid. Hvis resten av verden bare lar oss være i fred, er det helt og holdent opp til oss selv om fremtiden skal bli lys.

Ja men, hva med eksporten da? Vi trenger eksport for å betale for varer vi må kjøpe fra utlandet, og både eksporten og importen påvirkes da direkte av det som skjer ute?

Jo da, det er selvfølgelig riktig, men overgangen til et tjenestesamfunn har gjort at vi i dag er langt mindre avhengige av resten av verden, enn vi var for en mannsalder siden. Det er i dag bare mellom ti og 15 prosent av oss som jobber i eksport- eller importkonkurrerende virksomhet; resten jobber med varehandel, bygg og anlegg, innenlandsk transport, hotell- og restaurantvirksomhet, visesang og annen underholdning – og i offentlig tjenesteytelse.

Det er hvor produktive alle vi er, som virkelig betyr noe. Det hjelper selvfølgelig om vi får mer ut av årsverkene også i konkurranseutsatt sektor, men det er minst syv ganger så viktig hvor produktive vi er, vi som befinner oss i den skjermede delen av økonomien.

La meg ikke bli misforstått. Eksportnæringene er selvfølgelig viktige for å skaffe oss valuta til å dekke importregningen vår, og det er ønskelig at de får rammevilkår som gjør at de klarer omstillingen fra et oljebasert liv til noe nytt. Det er allikevel ikke det som haster mest når vi har et oljefond som er stort nok til alene å dekke hele importregningen vår i flere tiår fremover.

Etter hvert som stadig flere blir del av den høyt utdannede eliten, er tilværelsen blitt verre for de som ikke blir det, skriver NHH-professor Victor D. Norman i DN.

Det sosialdemokratiske klassesamfunnet

Utenforskapet er et ektefødt barn av den norske suksessen, skriver Victor D. Norman i DN.

Det som haster, er å få orden på innenlandsøkonomien. Det handler selvfølgelig om renter og prisstigning, om finanspolitikk og lønnsutvikling, om skatt på laks og bolig, og om alle de andre vonde og vanskelige tingene mine bekymrede kolleger er opptatt av. I dypere forstand handler det allikevel om noe helt annet.

Den amerikanske økonomen Oliver Blanchard har nylig pekt på at det neppe er mulig å få bukt med rask prisstigning hvis en ikke klarer å samordne de sprikende interessene – mellom ulike grupper av lønnstagere, næringsdrivende, råvareprodusenter og andre – som alle kjemper for å bli kompensert (og heller litt til) for økte priser. Så lenge den kampen pågår i fri dressur, vil det måtte stadig sterkere rentelut til for å bremse prisoppgangen.

Mange norske økonomer vil sikkert nikke og si velkommen til verden, for det er nettopp Blanchards nyoppdagelse som har vært tankegangen bak den norske frontfagsmodellen som Odd Aukrust og andre formulerte for mer enn 50 år siden.

Problemet hos oss er bare at den norske modellen ikke virker lenger. Når selv industriarbeiderne får lavere reallønn i et år da nasjonen Norge håver inn penger på rekordhøye energipriser, når eiere av butikker og verksteder må kaste kortene fordi de ikke har råd til å betale strømregningen, når stadig flere unge faller ut av arbeidslivet, når kapitalistene flykter til Sveits, og når sykepleierne og andre som ikke sitter rundt frontfagsbordet, tvinges til å bli mer opptatt av turnus og arbeidstid enn av lønn, er det på tide å si takk og farvel til Aukrust.

Kina, Taiwan, av NzeeminIda Scott

Farvel Columbus?

Globaliseringsbølgen slo mot land på Krim og Taiwan, og verdensøkonomien ligger som vrakgods på strendene. Det blir krevende å gjøre den flott igjen, skriver Victor D. Norman i DN.

Vi er så få her i landet at vi burde klare å samsnakke oss frem til en ny og bedre modell for lønns- og inntektsdannelse. Gjør vi det, vil fremtidige statsministre slippe å minne oss om at det ikke er en skam å måtte be om hjelp fra Nav.

Kronikken var først publisert i DN 6. januar 2023.