Vi kan ikke gi mat til bilen
Nå har det blitt «oppdaget» at det er palmeolje i «norsk» diesel. Ingen bør overraskes, bare noen få bør forferdes, skriver professor Gunnar S. Eskeland.
Hva trodde du vi fylte i tanken? Biodrivstoffet havner i bilen din, ikke fordi det er billig men ved hjelp av et innblandingsdiktat.
Vi kan godt tenke oss at alt som kommer fra dyrket mark er mat - eller kunne vært det - så hvis vi ikke spiser det så koster det oss mat. Her er et enkelt regnestykke som viser at vi ikke kan gi mat, eller ikke mye, til biler:
Gunnar bruker 2000 kilokalorier per dag. Kalorier er en energienhet, som kilowatttimer og oljeekvivalenter. Regner du om, så trenger kontorarbeidende Gunnar 50 kilo oljeekvivalenter årlig. Du kan gi ham to 30-liters jerrykanner med etanol eller rapsolje. Han kan bære dem hjem, og leve et år.
Gunnars bil kunne være en alminnelig norsk familiebil som bruker halvkiloen med oljeekvivalenter per mil, eller 750 kilo oljeekvivalenter årlig. Fem tønner. Bilens forbrenning er altså 15 ganger Gunnars; fire ganger så høy som tobarnsfamiliens.
Dermed er det klart at vi ikke kan gi mat til biler. Det er syv milliarder mennesker og en milliard biler på denne planeten. Det blir 50 prosent flere mennesker, mens bilantallet kanskje femdobles. Trolig kan verdens kommende befolkning få mat på anstendig vis fra eksisterende landbruksarealer.
Men hver bil trenger altså fire eller 15 ganger så mye energi som oss, og bilene blir det veldig mange flere av, så det er helt utelukket at disse skal kunne få en betydelig del av sin energiforsyning fra landbruk. De kan ikke få den fra skogen heller.
Når ikke bilene skal få mye fra skogen, så er grunnene like enkle. Først, det er mye skog, men ikke så forferdelig mye: vi mennesker har bygget på og dyrket mye av det beste arealet. Det er derfor enkelte er bekymret for befolkning og mat.
Dernest skal skogen verdsettes for øvrige tjenester, enten det er skiløyper ved Frognerseteren, ulvevalper i Østerdalen, klimatjenester i Amazonas, eller karbonlagring i trær og skogbunn i Eidskog.
Endelig er uttaket - tømmer og kvist - brukbart både i langtlevende bygninger og i fyring. I bygninger fortsetter karbonlagringen, og energien utnyttes mer effektivt direkte og lokalt i ovnen enn i bil via omdannelse til flytende drivstoff. Men trolig skal vi heller bruke skogen til å bygge skoler og hus: menneskeheten trenger det, karbonutslippene blir mindre og lagringsaspektet er viktig. Et karbontonn i veggen er ikke i atmosfæren: enkelt nok!
Lærer vi noe mer når vi «oppdager» at biodiesel har ettersmak?
Kanskje det viktigste er at kostnader ikke forsvinner gjennom komplisert og kamuflerende virkemiddelbruk, som innblandingsdiktater. Hvis vi heller hadde brukt skatteinstrumentet til å lirke fotosyntesen inn i diesel, så ville ikke mer skjedd enn at vi så kostnaden. Og rare, kostbare reaksjoner på veldig høye kostnader ville vært avverget.
Vi lærer også at utslippsvennlige løsninger ikke er svinebillige. Men noen nekter å lære: de sier alt ville vært bedre hvis vi brukte søppel. Nåvel. Lærdom betyr at et karbonslankt samfunn må akseptere dyrere energi, enten det er kilowattimer eller oljeekvivalenter. Det hender jo vi finner billig fornybar, og det kan hende det blir billigere med tiden, men mye og billig får vi ikke på lenge.
Bilene må bli mindre, bussene mer konkurransedyktige, vinduene tettere. Energi dyrere.
Artikkelen var på trykk i Dagens Næringsliv 4. mars 2016.