Arbeidslivet er inne i endringsprosesser ettertidens historikere vil fortolke som minst like grunnleggende som den industrielle revolusjon. Mange har allerede forsøkt å sette navn på den nye tidsalder vi er midt inne i.

Varianter som teknologisamfunnet, informasjonssamfunnet og kunnskapsøkonomien har vært lansert. Og det er liten tvil om at teknologiske skift og høyere krav til kunnskap hos ansatte har stor betydning. Veien fra samlebånd til fjernarbeid og hjemmekontor er svært lang.

De ansattes kunnskaper og ferdigheter er i de siste tiårene blitt en stadig viktigere ressurs for verdiskapingen i arbeidslivet. Flere undersøkelser har vist at norske bedriftsledere legger betydelig større vekt på kompetansens betydning for verdiskapingen i egen virksomhet enn på finansielle og teknologiske ressurser.

Størst vekt legges på kunderelasjoner, renommé og kompetanse, mens viktigheten av teknologi og finansielle midler vurderes som mindre. Den immaterielle kapitalen teller avgjort mest ifølge disse funnene.

I kompetanseøkonomien spiller ikke bare de ansatte en sentral rolle for produksjonen. De eier også noen av de viktigste produksjonsmidlene, og siden disse "sitter i hodet", kan de bære dem med seg ut av virksomheten når som helst.

Det ser vi klarest i de mest kunnskapsintensive virksomhetene, som konsulentfirmaer og institusjoner for forskning og utdanning.

Her er det helt kritisk å framstå som tiltrekkende for høykompetente kunnskapsarbeidere og å kunne holde på dem.

Slik kan vi si at Karl Marx' visjon om et samfunn der arbeiderne selv eide produksjonsmidlene, er nærmere nå enn noen gang i historien.

Dette har ikke skjedd gjennom noen form for folkelig revolusjon. Det er en konsekvens av kapitalismens utvikling mot høyere kunnskapsintensitet og krav til nyskaping. Samtidig holdt som alle vet Marx' dystre spådom om at kapitalismen skulle utarme arbeiderklassen, ikke stikk.

Snarere ser vi at arbeidere erstattes av individuelle kompetansekapitalister, høyt kvalifiserte personer som ser seg selv som kompetansegivere eller kompetanseselgere, og som ønsker å selge seg selv dyrest mulig.

Økt mobilitet mellom arbeidsgivere bidrar til at mange medarbeidere har mer og mer til felles med profesjonelle fotballspillere, som ofte ikke har noen sterk lojalitet til klubben de spiller for akkurat nå. For snart er klubben en annen.

Mange undersøkelser av økonomistudenter har indikert at de ser for seg en karriere der de skifter arbeidsgiver en rekke ganger. Det er ikke unormalt å finne at de forestiller seg at de blir to-tre år hos den første de får jobb hos etter studiene.

Undersøkelser har også pekt på at mange ansatte begynner å se seg omkring etter andre arbeidsgivere umiddelbart etter at de er ansatt. Lojaliteten synker, og mange mener bedriftenes lojalitet overfor de ansatte også har sunket etter at utsetting av arbeidsoppgaver til andre firmaer har bredt om seg.

Fortsetter utviklingen i slike baner, taler vi ikke lenger om bedrifter som blivende steder, men mer som en slags transitthaller fulle av mennesker på vei ut.

Et uttrykk for tregheten i våre mentale modeller er at begrepene arbeidstaker og arbeidsgiver fortsatt er enerådende i dagligtalen.

I den nye kompetanseøkonomien gir det i mange sammenhenger mer mening å snakke om at enkeltpersoner som stiller sine kunnskaper og ferdigheter til rådighet for virksomhetene, er kompetansegivere og at virksomhetene blir kompetansetakere. En virkelighet snudd på hodet?

Utvilsomt, ifølge dagligtalen. Fordi dagligtalen henger langt etter utviklingen i arbeidslivet. Derfor vil vi i lang tid fremover fortsette å tale om bedrifter og arbeidstakere, ikke transitthaller og kompetansegivere.

Tekst: Odd Nordhaug



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post