Reell inkompetanse
Hvis Stortinget vil ha et effektivt skattesystem som likebehandler store og små havbruksselskaper, bør systemet med normpriser opprettholdes.
Prisrådet avvikles uten å ha blitt evaluert
Motstanden mot normprisene skyldes ikke grove sjablonger, men at de integrerte havbruksselskapene taper på å få fisken sin verdsatt til markedspris.
I DN 2. juni advarte vi mot forslaget om å avvikle Prisrådet for havbruk. Skatteadvokatene Camilla Bergby og Finn Backer-Grøndahl utfordret våre argumenter i DN 4. juni, og forskerne Atle Guttormsen og Bård Misund kastet seg på med ytterligere kritikk 5. juni.
Avviklingsforslaget ble vedtatt av Stortinget forrige fredag, men Stortinget vedtok ikke hva slags ordning som skal erstatte normprisene.
Problemet med å fastsette den skattemessige verdien av oppdrettsfisk er derfor uløst.
Bergby og Backer-Grøndahl vektlegger at det ikke finnes observerbare markedspriser ved merdkanten, og påstår at de prisene selskapene setter i handel med seg selv, er like reelle som normprisene til Prisrådet. De påstår også at det er «langt fra opplagt» at egenfastsetting vil være til fordel for de store, integrerte selskapene.
Vi følger ikke argumentasjonen. De forklarer selv at tilbakeregningen til merdkant er relativt enkel for de mange små aktørene som selger fisken til tredjepart og kjøper slakteri og brønnbåttjenester fra tredjepart.
Dette er de prisene som Prisrådet har lagt størst vekt på ved fastsettelse av normprisene.
For de store, integrerte selskapene innrømmer Bergby og Backer-Grøndahl at øvelsen er krevende, og at uenighet om armlengdes pris er «en normal del av systemet».
Forskningen på feltet etterlater heller ingen tvil om at selskaper setter skattemotiverte internpriser.
Som det har fremkommet tidligere, viser Prisrådets data at store, integrerte selskaper har en prisoppnåelse per kilo som konsistent ligger under de små oppdretterne som selger til tredjepart. Kontrollbehovet til Skatteetaten vil derfor bli betydelig.
Dersom de integrerte selskapene hadde hatt tilgang til Prisrådets data for armlengdes transaksjoner, tilsier internprisingsreglene at de skulle lagt disse transaksjonene til grunn for egen prissetting.
Hvis Skatteetaten skal sette opp et effektivt system for å etterprøve internprisingen i havbruksnæringen, vil derfor et datagrunnlag og en innrapportering av samme type som Prisrådet bruker, være svært verdifullt.
Om et alternativ med etterkontroll blir enklere og mer korrekt enn normpriser, gjenstår å se.
I motsetning til Bergby og Backer-Grøndahl erkjenner Guttormsen og Misund at det er behov for normpriser, men de mener at Prisrådets geografiske differensiering er utilstrekkelig.
Prisrådet skulle tatt større hensyn til systematiske forskjeller i brønnbåt-, transport-, slakte- og prosesseringskostnader på lokalitetsnivå, skriver de. De har hevdet det samme siden før Prisrådet ble opprettet, men det finnes ingen evaluering som dokumenterer at de har rett. De henviser til aktørenes «opplevelse».
I dialogen med havbruksselskapene har Prisrådet vært helt åpen om at den geografiske differensieringen er den vanskeligste delen av normprissettingen. Denne differensieringen bygger på en kombinasjon av dataanalyser og skjønn. Hensynet til en moderat oppgavebyrde for selskapene har dessuten gjort at Prisrådet har hatt mindre detaljerte data enn ønskelig.
I denne situasjonen har Prisrådet lagt stor vekt på de opplysningene om kostnadsulemper som selskapene har gitt oss. Samtaler med selskapene har også avdekket at valg av slakteri ikke er særlig følsomt for hvor langt fisken må fraktes. Det taler for at problemet med forskjellig pris på merdkanten for «alle de om lag tusen lokalitetene langs kysten» er mindre omfattende enn det Guttormsen og Misund påstår.
Prisrådet har likevel hatt klare ambisjoner om å øke presisjonen ytterligere etter hvert som datagrunnlaget bedres. Prisrådet har også arbeidet systematisk for å kunne prise en større andel av fisken slik Guttormsen og Misund tar til orde for. I skatteåret 2026 vil derfor antall normpriser øke.
Når Guttormsen og Misund kritiserer at oppdrettere med anlegg «på hver sin side av en normprisgrense kan få helt ulike skatteavregningspriser», underslår de at forskjellene mellom nabosoner har vært svært moderate.
Dessuten overser de at sjablonger er helt alminnelig i det øvrige skattesystemet. Det er nok å nevne arbeidsgiveravgift, verdsettelse av bolig og avskrivingssatser.
Hvis full perfeksjon er den standarden alle skatter skal måles opp mot, blir skattegrunnlaget lite.
Innlegget var først publisert i DN 11. juni 2026.
Klimapolitikk er samarbeid, også i økonomifaget
Magne Mogstad og Torfinn Harding konkluderer med at vi bør skaffe utslippsreduksjoner i andre land heller enn i Norge hvis tiltak her er dyrere enn den europeiske kvoteprisen.