Oljesektoren fortsetter å suge til seg talenter som kunne bygget fremtidens eksportnæringer.
Tor W. Andreassen
Innovasjonen drukner i olje
Norge forsker og utvikler, men vi kommersialiserer ikke.
Sveits har verdens høyeste formuesskatt og topper Global Innovation Index 2025, ifølge Dagens Næringslivs finansredaktør Terje Erikstad («Landet med høyest formuesskatt er verdens mest innovative», 29. september). Norge har verdens største oljefond og ligger på 20. plass.
Handler problemet om skattenivå og kapitaltilgang, eller om vår manglende evne til å gjøre kunnskap til innovasjon?
Tallene peker i én retning. Norge er nummer 11 i verden på forskningsinvesteringer, men helt nede på 32. plass når det gjelder faktiske innovasjonsresultater.
Vi utvikler, men vi kommersialiserer ikke.
Våre nordiske naboer viser at det er mulig. Sverige (2. plass), Finland (7.) og Danmark (9.) evner å konvertere forskning til patenter, varemerker og lisensinntekter.
Norge låser derimot teknologer og kapital i oljesektoren, mens vi underfinansierer kunnskapsmiljøer som kan avdekke hva som skaper kommersielle gjennombrudd.
Problemet er ikke pengemangel, men fraværet av en kommersialiseringsmaskin. Vi mangler profesjonell forvaltning av opphavsretter, enklere lisensiering og en skattepolitikk som ikke straffer gründere ved exit.
Oljesektoren fortsetter å suge til seg talenter som kunne bygget fremtidens eksportnæringer.
Menon Economics anslår at fornybar energi, bioøkonomi og kunstig intelligens kan skape 200.000 nye jobber innen 2030. DNV viser at KI kan firedoble norsk eksport av grønn energi innen 2035. Potensialet er der – men bare hvis vi flytter kapital og kompetanse fra fossil forsinkelse til forskningsfronten.
Sveits konverterer FoU til immaterielle rettigheter, globale merkevarer og avansert eksport. Norge gjør det ikke.
Oljeavvikling er heller ikke den katastrofen mange frykter. SSB har beregnet at en rask nedbygging av sektoren vil koste oss ett års bnp-vekst fordelt over flere tiår.
Fremtiden bygges ikke i fabrikker og smeltehaller
Å føre næringspolitikk som primært fokuserer på varer som batterier og vindmøller, er å kjempe gårsdagens kamp.
Ett år – prisen for å unngå å bli Europas industrimuseum. Under oljeprisfallet i 2014–2016 vokste andre sektorer. Forskjellen nå er at vi kan velge timingen, eller la markedet bestemme den for oss.
Eksempler finnes allerede: Stord og Verdal har omstilt oljearbeidere til grønn industri. NHO anslår 50.000–60.000 nye jobber i karbonfangst og havvind. Kompetansen er der. Det som mangler, er politisk mot.
Norge trenger en strategi som investerer massivt i forskning, kommersialisering og nye eksportnæringer. Sveits, Sverige, Finland og Danmark har valgt kunnskap og innovasjon.
Spørsmålet er hva vi velger: å forvalte en langsom nedtur – eller å bygge en ny vekstmaskin.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 1.10.
Tor W. Andreassen er leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway.