Er det ikke på tide å erkjenne at vår fremtidige verdiskaping først og fremst vil komme fra tjenester?
Tor W. Andreassen
Fremtiden bygges ikke i fabrikker og smeltehaller
Å føre næringspolitikk som primært fokuserer på varer som batterier og vindmøller, er å kjempe gårsdagens kamp.
Alle snakker om industrien når vi diskuterer norsk konkurransekraft. Arbeidslivets frontfagsmodell for lønnsdannelse er ett eksempel. Likevel viser tallene at den egentlige motoren for økonomisk vekst ligger et helt annet sted: i tjenestekonsumet.
I USA utgjør tjenester nå nær 70 prosent av husholdningenes forbruk, mens varer har stagnert. Det samme bildet gjelder OECD-området som helhet, hvor tjenestene står for den klart største og raskest voksende delen av privat konsum. Norge viser samme mønster.
Når vi vet at norske varer dessuten møter økte tollbarrierer i USA og indirekte gjennom EU, blir spørsmålet akutt: Er det ikke på tide å erkjenne at vår fremtidige verdiskaping først og fremst vil komme fra tjenester? Nye tall fra USA illustrerer utviklingen tydelig: fra 2023 til 2025 økte husholdningenes forbruk på tjenester med over 14 prosent, mens varer bare steg med snaue 6 prosent. Tjenester står nå for nesten syv av ti forbrukskroner.
Norge følger samme mønster. Statistisk sentralbyrå og Norges Bank dokumenterer at tjenestekonsumet vokser raskere enn varekonsumet - særlig innen helse, bolig, turisme og digitale løsninger. Dette er ikke et tilfeldig utslag, men en strukturell dreining i økonomien.
For Norge blir dette ekstra viktig i lys av nye handelshindringer. USA har innført 15 prosent toll på varer fra både EU og Norge. For en liten, åpen økonomi utenfor EU innebærer det at vi kan rammes dobbelt: direkte gjennom svekket markedsadgang til USA, og indirekte gjennom europeiske kunder som mister konkurransekraft.
Metall, maskiner og prosessindustri - selve ryggraden i Fastlands-Norges vareeksport - får svi, uavhengig av egne prestasjoner.
Paradokset er at dette som på kort sikt er dårlig nytt for industrien, på lengre sikt kan styrke Norges tjenestebaserte omstilling. Tollbarrierer rammer varer, ikke tjenester. Når varenes konkurranseevne svekkes, blir kunnskapsintensive tjenester, shipping, turisme, digitale plattformer og helse- og velferdsteknologi desto viktigere som kilde til verdiskaping og eksportinntekter.
Å føre næringspolitikk som primært fokuserer på varer som batterier og vindmøller, er å kjempe gårsdagens kamp.
Tor W. Andreassen
Hva betyr dette?
For politikerne er budskapet klart: Å føre næringspolitikk som primært fokuserer på varer som batterier og vindmøller, er å kjempe gårsdagens kamp. Norge må bruke sine forhandlingskort til å sikre markedsadgang, men samtidig prioritere kompetanse, kapital og reguleringer som styrker tjenestenæringenes konkurransekraft som for eksempel Stargatedatasenteret i Narvik.
Vi trenger investeringer i helse- og omsorgsteknologi, utdanningssystemer som leverer digitale og kliniske ferdigheter, og skatteog incentivsystemer som stimulerer til tjenesteinnovasjon og skalering i Norge. At Autostore og Cognite flyttet til USA, viser at noe må gjøres.
For næringslivsledere er lærdommen like klar: industribedrifter må servicifisere - pakke varer sammen med tjenester, abonnementer og dataanalytiske løsninger som er mindre tollutsatte. Tjenesteytere må satse på skalerbare plattformer innen finans, logistikk, opplevelser og digitale løsninger. Vinnerne blir de som klarer å kombinere norsk tillit og kvalitet med en forretningsmodell der verdiskapingen ligger i tjenestene og som lett kan skaleres.
Den egentlige nyheten er altså ikke at vi møter nye tollmurer. Den er at disse murene forsterker en utvikling som allerede er i gang: Fremtidens norske konkurransekraft bygges ikke i fabrikkhallene og smelteverkene alene, men i den digitale tjenestesektoren vi altfor lenge har undervurdert.
Innlegget var først publisert i Finansavisen 29. september 2025.
Tor W. Andreassen er leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway.