Hva synes du er mest problematisk: At folk får mindre enn de fortjener, eller at folk får mer enn de fortjener? Svaret påvirker din holdning til velferdsstaten.
Tenk deg at du må bestemme hvorvidt en person skal få innfridd et krav om arbeidsledighetstrygd. Du får vite at det er femti prosents sjanse for at personen ikke er ufrivillig arbeidsledig og derfor ikke har krav på slik støtte. Vil du likevel innfri kravet?
Valget ditt innebærer en avveining mellom to feil:
Uansett hva du velger, er det en sjanse for at du gjør en feil.
De fleste av oss står ikke overfor slike valg, men avveininger av denne typen er en grunnleggende utfordring for utformingen av velferdsstaten. Velferdsordninger har som mål å hjelpe folk vi mener fortjener økonomisk støtte, for eksempel ufrivillig ledige eller arbeidsuføre.
For å hindre at ordningene misbrukes, er det nødvendig å stille krav til dokumentasjon om man faktisk har rett på støtte. Slike krav, hvis de er strenge, kan imidlertid føre til at folk som burde fått støtte ikke får det, fordi de ikke klarer å tilfredsstille kravene til dokumentasjon.
Samfunnet må derfor gjøre en avveining mellom to feil: at folk som burde fått støtte ikke får det, og at folk som ikke burde fått støtte får det.
Sammen med Cornelius Cappelen (UiB) og Bertil Tungodden (NHH) har jeg gjennomført en stor eksperimentell studie av hvordan folk gjør denne typen avveininger. Vi plasserte mer enn tyve tusen deltagere, rekruttert fra allmennbefolkningen i Norge og USA, i reelle situasjoner hvor de må bestemme om de vil betale en person som har fremmet et krav om penger.
I alle situasjonene var folk enige om at de som har fremmet et falskt krav ikke burde få penger, og at de som har fremmet et korrekt krav burde få penger. Situasjonene varierte med hensyn til hvor stor sannsynlighet det var for at kravet var falskt.
Vi finner at det store flertallet er mer opptatt av å unngå å betale for lite enn å unngå betale for mye. De synes det er verre å ikke betale 100 kroner til en person som har krav på pengene enn å betale 100 kroner til en person som ikke har krav på pengene.
I Norge er om lag halvparten av deltagerne villige til å betale en person som har fremmet et krav selv om det er tre ganger så sannsynlig at kravet er falsk som at det er korrekt. I USA var det vesentlig færre som var villig til å betale kravet i samme situasjon.
Det er også en del som er mest opptatt av å ikke betale falske krav. Nesten tyve prosent av deltagerne er ikke villig til å betale et krav selv om det er tre ganger så sannsynlig at kravet er korrekt som at det er falskt. Kanskje ikke overraskende er det flere amerikanere enn nordmenn som er av denne typen.
Også innenfor hvert av landene er det systematiske forskjeller i hvilken feil man legger mest vekt på. I både USA og Norge er folk på høyresiden i politikken mer opptatt av å ikke betale falske krav og mindre opptatt av å betale korrekte krav, enn folk på venstresiden.
Folks valg i eksperimentet er sterkt assosiert med deres holdninger til velferdsordninger i samfunnet. De som velger å betale kravet i studien vårt, er i gjennomsnitt langt mer positive til sjenerøse velferdsordninger enn de som ikke betaler. Forskjeller i hvor mye vekt man legger på å unngå at noen får penger de ikke fortjener, kan dermed bidra til å forklare hvorfor venstresiden er mer positive til sjenerøse velferdsordninger enn høyresiden – og hvorfor oppslutningen om slike ordninger er høyere i Norge enn den er i USA.
I Norge er vi ofte enige om hvem som fortjener hjelp fra fellesskapet. For eksempel mener de aller fleste at det er rettferdig at ufrivillig ledige og arbeidsuføre blir kompensert for sitt inntektstap. Uenighetene oppstår når vi ikke kan være sikre på at de som mottar støtte faktisk fortjener det.
Ikke minst er ønsket om å unngå at ordningene misbrukes viktig når man bestemmer nivået på trygdeytelsene. Folk som legger stor vekt på å unngå at ordningene misbrukes, vil være mer tilbøyelige enn andre til å kutte i velferdsytelsene for å gjøre ordningene mindre attraktive for juksemakere.
Så selv om vi i Norge i stor grad er enige om hvem vi ønsker å hjelpe er det fremdeles mye å være uenige om.