Budsjettkosmetikk
Grunnrenteskatt er kanskje en god idé, men ikke for å dempe presset i norsk økonomi, skriver professor emeritus Victor D. Norman i DN.
Desserten
Vi fra sekstiåttergenerasjonen vil fortsette å forme samfunnet, men nå i rollen som kravstore, taleføre og stemmeberettigede gamlinger.
Jeg ble unnfanget under fredsrusen i 1945 og født året etter, og det gjør meg til del av det første, største og utvilsomt beste av de mange store årskullene som ble født etter annen verdenskrig. Vi fulgte etter noen små kull som ble født på 1930-tallet og i de første krigsårene, og det er i hovedsak disse som foreløpig fyller sykehus, befolker sykehjem og sysselsetter hjemmesykepleiere og som vi leser om i medieoppslagene om svikt i eldreomsorgen.
«You ain´t seen nothing yet!»
Etterkrigsgenerasjonen har hatt mange navn – dessertgenerasjonen, sekstiåtterne, jappene for å nevne noen – og vi har langt på vei formet samfunnet så lenge vi har levd. Da mitt kull nådde skolealderen var det hverken klasserom eller lærere nok, så de første av oss måtte ta til takke med ufaglærte vikarer, men begge deler kom etter hvert. 1950-tallet ble lærerskolenes og skolebyggernes storhetstid.
Etterkrigsgenerasjonen har hatt mange navn – dessertgenerasjonen, sekstiåtterne, jappene for å nevne noen – og vi har langt på vei formet samfunnet så lenge vi har levd.
Victor Norman
Etter det ble vi de første som kunne få høyere utdannelse uten å være akademikerbarn – det eneste som manglet var studieplasser og tilhørende bygg. For mange gjorde ikke det så mye, siden de var mer opptatt av å synge protestviser og okkupere de få universitetsbyggene som fantes enn av å studere; men trengselen utløste likevel en byggeaktivitet av dimensjoner – nå av universitetene og de nye distriktshøyskolene.
Farvel Columbus?
Globaliseringsbølgen slo mot land på Krim og Taiwan, og verdensøkonomien ligger som vrakgods på strendene. Det blir krevende å gjøre den flott igjen, skriver Victor D. Norman i DN.
I mellomtiden stiftet mange av oss familie og måtte finne et sted å bo. Det var tilnærmet umulig. For å få en Obos-leilighet skulle en helst ha fått et medlemsnummer i dåpsgave, og det var det få av alle oss fra resten av landet som hadde med seg i bagasjen. I desperasjon la vi protestsangene på hylla og ble boligjapper i stedet. Resultatet ble en byggeboom som kulminerte med havet vi fremdeles kan se av hvitmalte eneboliger med valmet tak og garasje med basketballkurv – bygget tidlig på 1980-tallet og inspirert av vår nå litt mindre radikale begeistring for tv-serien «Dynastiet».
Jeg skal slutte historiefortellingen der. Poenget burde vært klart: Vi har formet samfunnet siden vi ble født, og vi kommer til å fortsette å gjøre det så lenge vi lever – først og fremst fordi vi er mange, men også fordi vi gjør mye av oss.
I 2030 kommer det, hvis vi skal tro SSBs befolkningsfremskrivninger, til å være 1,3 millioner nordmenn over 67 år
Victor Norman
I 2030 kommer det, hvis vi skal tro SSBs befolkningsfremskrivninger, til å være 1,3 millioner nordmenn over 67 år – mer enn dobbelt så mange som for ti år siden og nesten 500.000 flere enn i dag.
Politikere i alle partier bør merke seg tallet. Det tilsvarer en tredjedel av alle stemmeberettigede ved forrige valg, og vi kommer med sikkerhet til å merkes om vi ikke er fornøyd med det stat og kommune har å tilby av helse-, pleie- og omsorgstjenester når behovene melder seg.
Det sosialdemokratiske klassesamfunnet
Utenforskapet er et ektefødt barn av den norske suksessen, skriver Victor D. Norman i DN.
Personlig ser jeg for meg tre mulige scenarioer.
- Det første, men dessverre kanskje minst sannsynlige, er at vi som fellesskap allerede nå går i gang med å bygge ut kapasiteten i sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie og samtidig hever sykehjemsstandarden slik at den møter minstekravene til sekstiåttergenerasjonen.
- Det andre scenarioet er at vi i min generasjon skaffer oss desserten selv, ved å kjøpe helse- og omsorgstjenester privat. Mange av oss har råd til det, og mange har allerede gjort det ved å gå utenom de offentlige køene hos fastleger eller sykehus. Markedet virker fortreffelig her som på de fleste andre områder, så Dr. Dropin og Volvat og mange andre står klar til å ta imot hvis det offentlige ikke er det.
- Det tredje scenarioet er politisk opprør. De 1,3 millionene kommer til å utgjøre en uimotståelig fristelse for Sylvi Listhaug den dagen det viser seg at offentlige tjenestetilbud ikke holder mål – eller ikke er der i det hele tatt.
Mitt lønnlige håp er at en også i de «ansvarlige» partiene vil innse hva alternativene er og ut fra det samler seg om et eldreomsorgsforlik som redder velferdsstaten, men som samtidig viser noen nye veier i måten vi tilbyr helse- og omsorgstjenester på. Hva med å lære av Barnehageforliket?