Selskapsskatten ved enden av regnbuen

For få dager siden ble G7-landene, de syv rikeste demokratiske landene i verden, enige om å innføre en global minstesats for selskapsskatt på 15 prosent. Det er lang vei igjen før man har en konkret avtale, men dette er likevel et stort og viktig steg mot et mer velfungerende og rettferdig, internasjonalt skattesystem, skriver NHH-professor Alexander W. Cappelen i DN. Foto: G7-møte i England, juni 2021 (Simon Dawson / No 10 Downing Street)
For få dager siden ble G7-landene, de syv rikeste demokratiske landene i verden, enige om å innføre en global minstesats for selskapsskatt på 15 prosent. Det er lang vei igjen før man har en konkret avtale, men dette er likevel et stort og viktig steg mot et mer velfungerende og rettferdig, internasjonalt skattesystem, skriver NHH-professor Alexander W. Cappelen i DN. Foto: G7-møte i England, juni 2021 (Simon Dawson / No 10 Downing Street)
Kronikk

18. juni 2021 07:56

Selskapsskatten ved enden av regnbuen

Selskapsskatt for multinasjonale selskaper har lenge vært skatten ved enden av regnbuen. G7-landene gjør nå et hederlig forsøk på å finne skatten, men hvordan skal skatten fordeles hvis de finner den, spør Alexander W. Cappelen i DN.

Når et produkt selges for mer enn det koster å produsere, skapes det verdi. Et fundamentalt etisk spørsmål er hvilket land som skal ha rett til å skattlegge denne verdiskapingen.

Et rimelig svar, er at verdiskaping bør deles mellom innbyggerne i landet hvor verdiene skapes, og at myndighetene i det landet derfor bør ha retten til å skattlegge.

Men hvor skapes egentlig verdiene når du kjøper produkter fra et multinasjonalt selskap som Amazon eller Facebook? Skapes verdiene der produktet produseres, der selskapet er registrert, der kjøperen bor, eller der produktet brukes?

Jeg vil helst betale skatt når jeg er død

Hva ville du ha foretrukket dersom du kunne bestemme når du skulle betale skatt? For meg er svaret enkelt, skriver NHH-professor Alexander W. Cappelen i DN.

Det er vanlig å tenke at globalisering gir store selskaper og rike personer økte muligheter til å sno seg unna beskatning, men i utgangspunktet fører globalisering til det motsatte problemet. Globalisering gjør at mer enn ett land kan gjøre krav på retten til å skattlegge samme inntekt. Resultatet blir da «dobbeltbeskatning», det vil si at samme inntekt skattlegges av flere land.

Kampen mot dobbeltbeskatning har resultert i tusenvis av skatteavtaler som skal sikre at samme inntekt ikke skattlegges mer enn én gang. Dagens utfordringer med å skattlegge multinasjonale selskaper har i stor grad oppstått som en følge av disse avtalene.

For å unngå dobbeltbeskatning, betaler ikke multinasjonale selskaper skatt på overskuddet selskapet har som helhet. I stedet betaler de ulike datterselskapene skatt i de landene hvor de er registrert. Dette gir selskapene muligheter for å overføre overskudd fra datterselskaper i land hvor skattesatsen er høy, til datterselskaper i land hvor skattesatsen er lav.

Siden multinasjonale selskaper kan flytte til land hvor selskapsskatten er lav, kan land tiltrekke seg slike selskaper ved å senke selskapsskatten. Dette gir opphav til skattekonkurranse mellom land. Norge deltar i denne konkurransen, og har kuttet selskapsskatten fra 28 prosent til 22 prosent de siste årene.

Rike land som ønsker å finansiere et velferdssystem, har imidlertid mye å tape på at skattesatsene presses nedover, og det er på høy tid at det tas vesentlige grep for å stoppe «the race to the bottom».

For få dager siden ble G7-landene, de syv rikeste demokratiske landene i verden, enige om å innføre en global minstesats for selskapsskatt på 15 prosent. Det er lang vei igjen før man har en konkret avtale, men dette er likevel et stort og viktig steg mot et mer velfungerende og rettferdig, internasjonalt skattesystem.

Håpet er at en global minimumsskatt vil føre til at land ikke lenger konkurrerer om å ha de laveste skattesatsene, men i stedet forsøker å tiltrekke seg virksomheter ved å ha et velfungerende samfunn, med god infrastruktur og høyt utdannet arbeidskraft.

Prestasjonssamfunnets forbannelse

Bør penger og posisjoner fordeles utelukkende basert på folks prestasjoner? Erfaringen fra mislykkede nyttårsforsetter forteller oss at det kanskje ikke er et ideal, skriver Alexander W. Cappelen i DN.

Avtalen mellom G7-landene er også et første skritt på veien mot en enhetlig skattlegging av multinasjonale selskaper, hvor man skattlegger den totale inntekten i et selskap. Med et slikt system vil det ikke lenger være mulig for selskapene å redusere skattebyrden ved flytte overskuddet fra et land til et annet. Dermed vil man også kunne få en mer rettferdig fordeling av skatteinntekter mellom land, fordi man kan fordele skatteinntektene basert på hvor selskapet faktisk tjener pengene sine. Nøyaktig hvordan en slik fordeling skal være, blir det ikke lett å få enighet om, nettopp fordi diskusjonen vil stå om hvor verdier egentlig skapes. Men de fleste er enige om at verdiskapingen ikke skjer i en postboks i et skatteparadis.

En reform av det internasjonale skattesystemet er avgjørende for tilliten til skattesystemet mer generelt. Opplevelsen av at de rikeste selskapene og deres eiere ikke bærer en rimelig andel av skattebyrden, undergraver legitimiteten til skattesystemet. Dermed undergraves også vanlige skatteyteres vilje til å betale skatt.

Nylig avslørte nettstedet ProPublica at mange av de rikeste menneskene i USAs – som Jeff Bezos, Elon Musk, og Warren Buffett – har betalt sjokkerende lite skatt på pengene de har tjent. I en periode hvor formuen til de 25 rikeste amerikanerne økte med 401 milliarder dollar, betalte de bare 13,6 milliarder dollar i skatt. Ved å utnytte lovlige smutthull i skattesystemet, klarte de å redusere sin skatt til 3,4 prosent.

Like store kakestykker viktigere enn større kake?

Det store flertall av nordmenn er mer opptatt av rettferdig fordeling enn av å ha mest mulig å fordele, skriver professor Alexander W. Cappelen.

Dette aktualiserer behovet for å et velfungerende system for selskapsbeskatning, fordi man ikke kan basere seg på at man klarer å skattlegge eierne av selskapene.

Da Benjamin Franklin skrev at «in this world nothing can be said to be certain, except death and taxes», kunne han ikke ha forestilt seg de mulighetene moderne multinasjonale selskaper og deres eiere har for å omgå beskatning.

La oss håpe at G7-avtalen kan bringe selskapsskatten tilbake fra de døde.

Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 17. juni 2021.