Klimapuritanisme

Problemet med Coase-teoremet ligger, som Avinash Dixit og Mancur Olson pekte på i en artikkel i 2000, i at alle vil ønske å være gratispassasjerer. I beste fall fører det til at hvert enkelt land er tjent med å gi så lite som mulig i forhandlingene; i verste fall kan det få viktige land til å melde seg ut, slik USA gjorde under Trump, skriver Victor Norman i DN.
Problemet med Coase-teoremet ligger, som Avinash Dixit og Mancur Olson pekte på i en artikkel i 2000, i at alle vil ønske å være gratispassasjerer. I beste fall fører det til at hvert enkelt land er tjent med å gi så lite som mulig i forhandlingene; i verste fall kan det få viktige land til å melde seg ut, slik USA gjorde under Trump, skriver Victor Norman i DN.
Kronikk

3. august 2021 10:19

Klimapuritanisme

Skal velgerne slutte opp om klimatiltak som biter, må trendsetterne endre livsstil, skriver Victor D. Norman i DN.

Som god saltvannsøkonom i styringstradisjonen har jeg alltid ment at klimautfordringene bare kan løses ved offentlige inngrep:

Klimaskatter og omsettelige klimakvoter.

Alt annet vil bare flytte problemet. Engasjerte klimaforkjempere og sosialt ansvarlige bedrifter kan saktens få dem selv og deres venner og kunder til å leve og drive mer klimavennlig, men det vil bare gjøre det enda billigere for andre å gi blaffen.

Post-korona blues?

Med mindre vi får en covidmutasjon som spesialiserer seg på folk i yrkesaktiv alder, er det ingen grunn til å tro at koronapandemien vil kaste lange skygger inn i arbeids- og kapitalmarkedene, skriver Victor D. Norman i DN.

Jeg ble derfor litt sur da en nær og sterkt klimabevisst venn, med solid økonomisk skolering og velutviklet sans for incentiver, for et par dager siden sendte meg lenker til to Financial Times-artikler som jeg forsto hevdet noe annet. Heldigvis for blodtrykket og vennskapet klarte jeg ikke å åpne lenkene.

Glad og lettet la jeg mailen til side og fortsatte på sommerprosjektet mitt: Revisjon av et kapitelutkast til Risørhistorien om lokalt selvstyre før og etter 1837. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men jeg hadde spritet det opp med det såkalte Coase-teoremet og dets begrensninger og var mer enn stolt over setningen: «Selvorganisering kommer ikke av seg selv.»

Ville veier

Hvis noen i det politiske miljø er i beit for penger til gode prosjekter, er det 11 milliarder å hente utenfor Risør og Kragerø, skriver Victor D. Norman i DN.

Da fikk jeg en aha-opplevelse: Det er kanskje dette de uleste lenkene handler om.

I fall leseren ikke uten videre husker Coase-teoremet, sier det at alle fellesoppgaver vil bli løst av folk selv, gjennom frivillige avtaler, så lenge eiendomsrett er klart definert og så lenge kostnadene ved å forhandle frem avtaler ikke for høye.

Klimautfordringen kan ved første øyekast se ut som et eklatant eksempel på et fellesproblem som ikke tilfredsstiller Coase-forutsetningene og derfor må løses på myndighetsnivå. Eiendomsretten til atmosfæren er ikke er klart definert og kostnadene ved å fremforhandle avtaler mellom alle berørte aktører er åpenbart prohibitive.

Status for klimaforhandlingene viser imidlertid tydelig at det ikke er på disse punktene problemet ligger. Selv om klimaforhandlingsbyråkratiet etterhvert er blitt stort, er forhandlingskostnadene bagatellmessige i forhold til de kostnadene verden blir påført når klimaet endres, og selv om eiendomsretten til atmosfæren ikke er veldefinert, holder det at eiendomsretten til utslippene er det. Så lenge man sånn noenlunde kan måle hvor mye hvert land slipper ut av klimagasser, er forutsetningene for en Coase-løsning derfor oppfylt.

Problemet med Coase-teoremet ligger, som Avinash Dixit og Mancur Olson pekte på i en artikkel i 2000, i at alle vil ønske å være gratispassasjerer. I beste fall fører det til at hvert enkelt land er tjent med å gi så lite som mulig i forhandlingene; i verste fall kan det få viktige land til å melde seg ut, slik USA gjorde under Trump.

Trump på norsk?

Skal Trygve Slagsvold Vedum nedkjempes, bør det være i åpent landskap, skriver Victor D. Norman i DN.

Det er imidlertid ikke landene som er problemet – det er velgerne. Det er du og jeg og alle de andre som gjerne kjører elbil, men bare hvis den er billigere enn andre og vi slipper å betale bompenger; som har valgt sentrumsnær leilighet og går til jobben, men samtidig har skaffet oss hytte på 300 m² i Hemsedal som vi kjører til og varmer opp hver helg; som foretrekker klimavennlig badeliv på Sørlandet fremfor sydenferie, men i stedet drar på weekendturer til New York og Paris og – ikke minst – til den «uimotståelig sjarmerende landsbyen vi snublet over i Toscana».

Så lenge vi oppfører oss på denne måten, er det ikke til å undres over at de som ikke har råd til Tesla, som ikke har hytte men har klart å skaffe seg en liten enebolig på Jessheim, og som ser frem til å skeie ut med biff og rødvin på lørdagskvelden og de årlige to ukene på stranden i Spania – at alle disse skal ha seg frabedt at den dobbeltstandardmoraliserende eliten stempler dem som klimafiender.

Aftensang i distriktene?

Vi må forhindre at Distrikts-Norge blir et gamlehjem, skriver Victor D. Norman i DN.

Skal politikerne få ryggdekning for klimatiltak som biter, må de ha et flertall av velgerne bak seg. Det vil de ikke få med mindre trendsetterne – de som gjennom sin livsstil og sitt forbruksmønster skaper målene alle andre streber mot – endrer sitt forbruksmønster. Det hjelper at ungdommen går foran, men vi har dessverre ikke tid til å vente til de råder grunnen.

Hva med å selge fartsvidunderet du bruker på hytta og kjøpe en pram?

Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 16. juli 2021.