Ved å gi økonomisk støtte til virksomheter som er rammet av pandemien, risikerer vi å koble ut markedsmekanismen

bryggen i bergen
Med stort økonomisk handlingsrom skal det litt til for å holde igjen strømmen av alle dem som banker på, og foreløpig synes oljelobbyen å ha hatt en større suksess enn reiselivsnæringen, skriver NHH-professor Christine B. Meyer i DN. Foto: Bryggen i Bergen (wikimedia)
Kronikk

22. september 2020 08:58

Ved å gi økonomisk støtte til virksomheter som er rammet av pandemien, risikerer vi å koble ut markedsmekanismen

Vi må ikke la krisestøtte overta helt for markedsmekanismer, næringsliv og privat initiativ og dermed sette fremtiden på spill, skriver NHH-professor Christine Meyer i DN.

Ludvig Holbergs forakt for legestanden ga seg utslag i en rekke mindre flatterende karakteristikker, derav en av de mest kjente: «Han døde, det er sandt, med Feberen ham forlod». Overført til dagens situasjon kan dette tolkes som at vi kommer å lykkes med å ta livet av koronapandemien, men med stor fare for at store deler av næringslivet og frivillig sektor går med i dragsuget.

Konkurranse med måte

Konkurranse er vel og bra, men når det inntas i for store doser, er det lett å glemme hva som var formålet. La oss ha det i mente når startskuddet går for det nye skoleåret, skriver professor Christine B. Meyer i DN.

På mange måter, i alle fall frem til nå, har koronapandemien vært med på å gjenreise folks tillit til staten. Den norske regjeringen har tatt ansvar og iverksatt strenge tiltak for å beskytte befolkningen mot koronasmitte, og staten har også et stykke på vei kompensert bedriftene som er blitt skadelidende av regjeringens tiltak.

Kan samarbeid og konkurranse virkelig gå hånd i hånd?

Bedrifter samarbeider med konkurrenter om innovasjon. Det er en krevende balansegang, som jeg fatter interesse for som forsker. Som tidligere konkurransedirektør blir jeg bekymret, skriver professor Christine B. Meyer.

Når vi nå ser ut til å ha startet på en bølge to av smitte, er situasjonen blitt hakket mer krevende. For det første har staten overlatt en større del av ansvaret til kommunene, og deres tiltak har ikke like stor tillit i befolkningen som statens, og de utfordres da også.

For det andre er det blitt enda vanskeligere å skille mellom hva som er effekten av pandemien og hva som er forårsaket av myndighetenes tiltak.

Jeg ville nødig sittet i deres stoler som nå skal sette grenser for hvem som skal få økonomisk kompensasjon og hvem som ikke skal få fritt utøve næringsvirksomhet eller frivillig arbeid. Her er vi ved kjernen. Ved å gi økonomisk støtte til virksomheter som er rammet av pandemien, risikerer vi å koble ut markedsmekanismene, i tillegg til å gjøre store deler av næringslivet mer avhengig av statlig støtte i fremtiden.

FoU-støtten gjør best nytte hos nykommerne – de unge bedriftene

Dagens offentlige støtteordninger til forskning og utvikling bør rettes mer inn mot FoU-nykommere i næringslivet og baseres mer på generelle kriterier fremfor skjønn, skriver professor Øivind A. Nilsen i DN.

Ved å innskrenke handlingsrommet til å utøve næringsvirksomhet og frivillig arbeid, risikerer staten å bli sittende med en større del av ansvaret – og det sannsynligvis til en langt høyere kostnad.

La meg starte med det første, grensene for økonomisk støtte. Daglig overstrømmes vi av uttalelser fra representanter for næringer og virksomheter som uttrykker sin frustrasjon over at de økonomiske kompensasjonene staten kommer med ikke er store nok, rammer skjevt eller uteblir helt og holdent. Med stort økonomisk handlingsrom skal det litt til for å holde igjen strømmen av alle dem som banker på, og foreløpig synes oljelobbyen å ha hatt en større suksess enn reiselivsnæringen.

For staten er det mange vanskelige avveininger.

På den ene siden er det viktig at pandemien ikke tar livet av vekstevnen i økonomien gjennom en massiv konkursbølge.

Fellesnevneren

Nyhetsbildet de siste ukene viser oss hvor avgjørende spørsmålet om legitimitet er, skriver professor Christine B. Meyer i DN.

På den annen side kan statlig støtte til de som tilsynelatende trenger det mest, lett kunne bli støtte til de næringene og bedriftene som ville bukket under i et litt tøffere konkurranseklima. Det kan hindre nødvendig omstilling og gjøre at de minst konkurransedyktige bedriftene overlever.

Det er dog et lite forbehold: I noen konsentrerte næringer som for eksempel flybransjen, vil det være en fare for at bare en av virksomhetene overlever med dertil hørende lyse utsikter til å høste monopolgevinster for den overlevende. I denne typen næringer er det viktig at også konkurransen overlever pandemien.

Innskrenkning av handlingsrommet til å utøve virksomhet har ikke bare rammet næringslivet, men også frivillig sektor. Det er ikke så vanskelig å forstå at besøkstjenestene i de frivillige organisasjonene ligger brakk i pandemien og at utallige trenere i barneidrett må bruke tiden på å trene seg selv istedenfor andre. Men det hadde kanskje vært mulig å stimulere ildsjelene og foreningene til å bruke sin kreativitet til å finne andre veier inn i det frivillige arbeidet som ivaretar smittehensyn.

Hvorfor er det bare vi på hjemmekontor som skal utstyres med topp utstyr for virtuell kommunikasjon, hvorfor kan ikke de som bor på sykehjemmene utstyres med nettbrett for å kommunisere med sine nærmeste og med besøkstjenestene?

Motforestillingene er selvsagt at slikt utstyr er dyrt, og at personalet slett har ikke tid til enda en oppgave, særlig ikke nå da de har enda mer å gjøre med smitteverntiltakene. I pandemien er det lettere for det offentlige å gjøre ting selv, men det er også staten og kommunene som blir sittende med ansvaret og konsekvensene av barns inaktivitet og eldres depresjon og ensomhet.

Her er fire lærdommer fra livet på hjemmekontorene

En av de vi intervjuet om hverdagen på hjemmekontoret, var blitt medlem av 32 ulike «teams», med en jungel av mapper, filer og chat-tråder. Til slutt måtte kollegene sende epost. Hjemmekontor krever styring og ledelse.

Det vil ikke mangle på oppgaver staten skal ta seg av fremover. Hvis konsekvensen av pandemien blir at den påtar seg enda mer, sitter vi igjen med en unødig stor stat, et svekket næringsliv og en frivillig sektor som er plassert på sidelinjen.

Kronikken var først publisert i DN 21. september 2020.