Fellesnevneren

Regjeringen - korona
Fra pressekonferanse med offentliggjøringen av Koronakommisjonen. Statsminister Erna Solberg, Helse- og omsorgsminister Bent Høie og leder i Koronakommisjonen Stener Kvinnsland. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret
Innlegg

27. april 2020 12:05

Fellesnevneren

Nyhetsbildet de siste ukene viser oss hvor avgjørende spørsmålet om legitimitet er, skriver professor Christine B. Meyer i DN.

Striden om ansettelsen av Nicolai Tangen og myndighetenes håndtering av koronapandemien har tilsynelatende lite med hverandre å gjøre, men de har én ting til felles: Begge handler om legitimitet.

Og mens den norske regjeringen med statsministeren og helseministeren i spissen har måttet fatte raske og vanskelige beslutninger under stor usikkerhet og med tynt beslutningsgrunnlag, har man hatt god til på å finne frem til den riktige kandidaten og skaffe seg det nødvendige informasjonen i ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet.

Hvordan sikrer vi nytt liv for gode konkursbedrifter?

Vi trenger revidert lovgivning på konkursområdet, slik at både samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske kostnader ved konkurs minimeres, skriver Aksel Mjøs og Karin S. Thorburn.

Siden den norske regjeringen besluttet å stenge ned Norge 12. mars, har den balansert på en knivsegg mellom det å beskytte befolkningen for koronapandemien og samtidig ha befolkningens tillit til at de tiltakene en velger går langt nok, men ikke for langt. Beslutningene har vært tatt under ekstremt stor usikkerhet der en hverken kjenner utfallene eller sannsynlighetene.

Fortsatt råder det stor usikkerhet rundt helt fundamentale spørsmål som hvor langvarig pandemien kommer til å være, når det kommer en vaksine og hvor raskt den kan nå ut til folk, hvor inngripende tiltak det er behov for på lengre sikt for å ha kontroll med viruset, hvilke varige spor dette vil sette i økonomien og hvordan og hvorvidt folks adferd vil endres seg.

Victor Norman om koronakrisen

Professor emeritus Victor D. Norman kommenterer tre forhold ved koronakrisen.

Vil vi slutte å klemme hverandre når vi møtes? Vil vi slutte å reise langt av sted på ferier og ta korte jobbreiser? Vil vi slutte å handle klær og bøker i fysiske butikker? Vil vi bli mer egoistiske og nasjonalistiske?

Stadig flere synes å bli lei av alle diskusjonene og medieoppslagene om håndtering av koronapandemien, og for noen synes Tangen-saken å ha blitt en kjærkommen anledning til å kaste seg over noe annet. Men nettopp fordi regjeringen balanserer på en knivsegg, er det viktig at tiltakene diskuteres og eventuelt justeres for å ha legitimitet i befolkningen.

Uten legitimitet vil ikke folk følge rådene og det blir mer og mer nødvendig å ta i bruk straff for å holde folket i tømme.

Det har heller ikke manglet på motforestillinger. Regjeringen er blitt kritisert for å ikke ha gjort grundige nok vurderinger av de økonomiske konsekvensene av nedstengningen. Men skulle den ha vurdert det like grundig som en ansettelse av en oljefondssjef, ville Norge som andre land vært ute å kjøre med fatale konsekvenser.

Lederkrise eller kriseledelse

Det heter seg at det er i kriser at vi virkelig viser hvem vi er. At vi viser frem noe, ukjente sider både for oss og andre, er sikkert.

Regjeringen har også blitt utfordret av Stortinget i koronaloven, noe som har vist at demokratiet vårt virker. Interessant nok strides også regjeringen internt i loven om å la e-tjenestene få lagre omfattende informasjon i 18 måneder, og Venstre har tatt sin første dissens.

Regjeringen fikk også betydelig motstand i hytteforbudet fra hyttefolk som ikke kunne skjønne at det å isolere seg på sin egen hytte på fjellet kunne være noen større fare for spredning av viruset. Utfordringen her var at begrunnelsen for forbudet ikke primært var fare for spredning, men overbelastning av helsetjenestene i hyttekommunene. En stund så det ut som at hyttefolket skulle gå av med seieren, men etter hvert skjedde det noe med folkeopinionen som snudde stemningen til å bli for hytteforbudet.

Nå har regjeringen så smått begynt å lette på tiltakene, men også dette er omdiskutert. Noen, blant annet barneombudet, mener at regjeringen burde ha åpnet opp for at alle barn skulle få starte på skolen, og hevder at regjeringen ikke har lyttet på faglige råd. Andre velger å holde barna hjemme i frykt for smitte. Samtidig overstrømmes mailboksen av begeistrede butikker som forteller at nå åpner de opp igjen, men stor forventning om en stor strøm av kjøpelystne, nyutslupne forbrukere.

Og blir det for mange som slipper ned skuldrene og oppsøker forsamlinger, risikerer vi å måtte innføre strengere tiltak igjen. Da får vi en ny test på hvor langt legitimiteten strekker seg.

Kunne vi brukt pengene annerledes?

Hvilke andre og mer spissede tiltak kunne vi ha skaffet oss, dersom vi i stedet for å stenge ned samfunnet brukte pengene annerledes? Les NHH-prorektor Kenneth Fjells alternative «koronabudsjett».

Så hva har det med Tangen-saken å gjøre?

Som øverste sjef for Oljefondet er Tangen avhengig av legitimitet i befolkningen, ikke bare i Norges Bank, og som med koronapandemien er det en styrke ved vårt demokrati at saken blir grundig belyst og diskutert.

Regjeringen synes så langt å ha lykkes godt med å finne en balanse som folket godtar, men siste ord er ikke sagt.

For Tangen-saken kan det bli litt mer oppoverbakke både for dem som innstilte Tangen og for Tangen selv med å overbevise om at han er den rette mann for jobben.

Kronikken var først publisert i DN 27. april 2020.