I tåkehavet

Stord Verft 1966
Alle (et tyvetalls tankskipredere i Norden, red.merk) foretrakk mer risikofylte prosjekter fremfor mindre; og én av dem, Hilmar Reksten, sa at han ikke engang skjønte problemstillingen, skriver Victor D. Norman i DN. Foto: Rekstens tanker M/S Julian under bygging på Stord Verft i 1966 (Digitalmuseum.no)
Kronikk

21. september 2020 14:39

I tåkehavet

Markeder er snodige greier. Ingenting kan slå dem i manøvreringsevne – til gjengjeld liker de ikke navigasjon, skriver NHH-professor Victor D. Norman i DN.

Vi har denne uken fått bekreftelse på begge deler: IMF konstaterer at den økonomiske nedturen som følge av koronaepidemien ser ut til å bli betydelig mindre enn de fleste ventet for noen måneder siden. Samtidig kunne DN for et par dager siden fortelle at investeringslysten i næringslivet er nær null.

De likegyldige

De er sosiale og kunnskapsrike og snakker med avsky om Donald og Boris og Sylvi Listhaug, skriver professor Victor Norman i Dagens Næringsliv.

Det er i virkeligheten ikke noe paradoks her. Når verden rammes av et sjokk, slik vi har opplevd det siste halvåret, er det mest synlige enkeltmenneskene som rammes og bedriftene som kommer i krise. Nesten hver eneste av disse representerer imidlertid en mulighet for noen andre; og det tar ikke lang tid før noen utnytter disse. Nedstengningen av butikker har skapt bonanza for netthandel, flyselskapenes mareritt motsvares av suksessen til Teams og Zoom og Skype, kulturinstitusjonstørken oppveies av høykonjunktur for Netflix og HBO, turoperatørenes kunder går på Vinmonopolets i stedet.

Gal medisin mot korona

Det hjelper ikke med lån når kundene er borte, skriver NHH-professor Victor D. Norman.

At Idar Vollvik prøvde seg som munnbindselger, burde ikke overraske noen. Sjokk skaper nye profittmuligheter, og det er i en velfungerende markedsøkonomi ingen mangel på entreprenører som griper dem.

Det er de mange kvikke og kjekke markedsoperatørene vi kan takke for at nedturen synes å bli mindre enn fryktet.

Det er imidlertid ikke kvikke markedsoperatører som står for langsiktige investeringer i maskiner, bygninger eller anlegg. Realinvesteringer innebærer at man gir fra seg fleksibilitet i bytte mot noe som forhåpentlig har verdi, men innenfor et avgrenset bruksområde. Bygger du en kornsilo, kan du selvfølgelig håpe at den alternativt kan brukes til studenthybler eller kunstmuseum, men slike ting er bare nødløsninger som kan begrense tapet hvis investeringen slår feil – det er bare som lønnsom kornsilo investeringen kan gi avkastning.

Det finnes dem som liker spenningen ved å satse stort på kornsiloer og andre irreversible investeringer. Sommeren for 50 år siden intervjuet Peter Lorange og jeg et tyvetalls tankskipsredere i Norden, i et forsøk på å kartlegge deres holdninger til risiko. Vi gjorde det ved å gi dem valget mellom hypotetiske skipsinvesteringer med ulik risiko og mulig avkastning.

Det er inntektene fra sjøen som gjør nordmenn til et av verdens rikeste folk

– Fotsporene våre i verdensøkonomien er verken store eller tydelige. Men innen skipsfart har Norge hevdet seg i den internasjonale konkurransen, sier professor Stig Tenold.

Resultatet var oppsiktsvekkende: Alle foretrakk mer risikofylte prosjekter fremfor mindre; og én av dem, Hilmar Reksten, sa at han ikke engang skjønte problemstillingen. Faktisk var det så oppsiktsvekkende at vi ikke engang fikk publisert resultatet. Som en tidsskriftredaktør skrev: Han trodde ikke på resultatet fordi investorer med en slik holdning til risiko ikke ville overleve. Det hadde han selvsagt rett i – nesten alle de rederiene vi besøkte forsvant da også i løpet av 1970-tallet.

De bedriftene og investorene som overlever i det lange løp, er de som saktens kan ta en kalkulert risiko hvis de får godt betalt for å gjøre det, men som skyr usikkerhet som ikke kan tallfestes.

Dette er en viktig del av forklaringen på den generelle mangelen på investeringslyst vi har sett i næringslivet i den rike del av verden helt siden årtusenskiftet: Næringsliv og investorer visste at svaret på globalisering var omstilling til kunnskapsbasert virksomhet, men hva det innebar av konkrete investeringsmuligheter – bortsett fra digitalisering – var uklart. Med Trump & Co og klimaaktivister som tror at verden kan reddes av sykler og kortreist mat, har til og med globaliseringen i seg selv begynt å bli usikker.

Covid-19 kom på det verst tenkelige tidspunktet.

Det er ikke rart at investeringslysten i næringslivet er nær null. Når man er i en tåkebanke og mangler radar, er det bare én fornuftig ting å gjøre: Å kaste ut et drivanker og vente.

De farlige byene

I byer blir man smittet, av og til av virus, men alltid av nye ideer og impulser, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv.

De eneste som kan gjøre noe mer fornuftig, er myndighetene. Mens næringslivet venter på å se konturene av fremtiden, burde det offentlige investere i generell forskning og utdannelse som gjør at vi raskt kan bli spesialister når usikkerhetssløret trekkes til side slik at vi kan se hva vi bør bli spesialister i.

Idag gjør de dessverre det motsatte: Forskningsråd og utdanningsbyråkrater sitter i tåkehavet og gjetter vilt på hvilke kunnskapsbehov vi vil ha om 20–30 år og satser deretter. Man skulle tro de var tankskipsredere …

Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 18. september 2020.