Når tilliten står på spill

USA
Globaliseringen fikk den skjøre likevekten (i USA, red. merk.) til å sprekke, og etter Covid er landet blitt et samfunn der de liberale og de andre knapt nok er enige om hva slags vær det er, skriver Victor D. Norman i DN. Foto: wikimedia
Kronikk

26. oktober 2020 11:37

Når tilliten står på spill

Jo mer vi kan stole på hverandre, desto mer kan vi bruke på å skape verdier istedenfor å kontrollere verdiskaperne, skriver Victor D. Norman i DN.

Martin Shubik, professor i spillteori ved Yale, hadde på 1960-tallet et sabbatsår i Colombia. Landet var ikke særlig mer stabilt da enn det er nå, og hans venner lurte på hvordan det gikk med ham. De hørte imidlertid ingenting før det hadde gått et halvt år. Da fikk de et telegram med følgende tekst: «Economic development is based on trust. Martin».

Victor Norman om koronakrisen

Professor emeritus Victor D. Norman kommenterer tre forhold ved koronakrisen.

Mange vil nok, i likhet med noen av Shubiks venner, si at utsagnet er så opplagt riktig at man ikke trenger dra til Sør-Amerika for å innse det. Eller?

Hvis en velfungerende økonomi bygger på tillit, hvorfor var det da nødvendig for Nicolai Tangen å selge seg ut av aksjemarkedet for å få jobben som sjef for Oljefondet? Hvis alle innser at vår velstand er tillitsbasert, hvorfor trenger vi da Riksrevisjonen og floraen av private revisjonsfirmaer? Hvis vi kan stole på alle som utgir seg for å være forskere, hvorfor er det nødvendig med fagfellevurderinger?

Svaret er selvfølgelig at det er forskjell på å ha tillit og å være naiv. Mennesket er en skrøpelig skapning, og selv den mest tillitvekkende kan bli fristet over evne om gevinsten er stor nok. 

Kontroll er imidlertid dyrt. Jo mer vi kan stole på hverandre, desto mer kan vi bruke på å skape verdier istedenfor å kontrollere verdiskaperne. Det er kjernen i Shubiks telegram. I et samfunn uten tillit, må enhver bruke det meste av tid og penger på å sikre seg mot svindel og beskytte seg mot kjeltringer. Det blir lite økonomisk utvikling av det.

Telegrammet var allikevel oppsiktsvekkende, siden Shubik selv var spillteoretiker, og spillteori har en alternativ løsning på tillitsproblemet: Du trenger ikke tillit så lenge samfunnsaktørene må gjenta spillet mange nok ganger.

Tenk deg to skurker som blir enige om å rane en bank og gjemme byttet på et trygt sted som bare de to vet om. Som tenkt, så gjort: De raner banken og gjemmer byttet. Så går hver til sitt og oppdager at de står overfor et dilemma: Hver av dem vet at hvis han gir et anonymt tips til politiet om hvem den andre bankraneren er, kan han selv hente hele byttet og dra til utlandet og leve herrens glade dager mens den andre får en saftig fengselsdom. Etter ranet vil derfor hver av dem skynde seg å ringe til nærmeste politistasjon og angi den andre – og vipps vil begge havne i fengsel.

Gal medisin mot korona

Det hjelper ikke med lån når kundene er borte, skriver NHH-professor Victor D. Norman.

Tillit er én løsning på fangedilemmaet. En like enkel løsning er imidlertid å sørge for at spillet gjentas mange ganger. Når de to fengselsfuglene har konkurrert om å angi hverandre og begge har hatt nok av fengselsopphold, vil de trolig oppdage at en bedre strategi er ikke å angi så lenge den andre heller ikke gjør det – og vipps vil vi få en løsning der de faktisk oppfører seg som om de virkelig hadde tillit til hverandre.

Dette reiser et faglig interessant spørsmål: Hvor mye av det vi regner som del av tillitslimet i vårt samfunn handler egentlig om tillit – og hvor mye skyldes bare at vi er så gjensidig avhengige av hverandre at vi, ut fra en fangedilemmabetraktning, oppfører oss som om vi stolte på hverandre?

Svaret får vi i det øyeblikk samfunnet utsettes for et ytre sjokk som endrer spillet. Globaliseringen, med de økte forskjellene den førte til i den rike del av verden, er et eksempel på et slikt sjokk. Covid kan bli et annet.

I Amerika synes kombinasjonen av de to å ha avslørt at samfunnet i utgangspunktet bare var i en skjør spillikevekt der de glade urbanistene i New York og California og ferskvannstradisjonalistene i mellom fant det tjenlig å leve tolerant side om side, men heller ikke mer. Globaliseringen fikk den skjøre likevekten til å sprekke, og etter Covid er landet blitt et samfunn der de liberale og de andre knapt nok er enige om hva slags vær det er.

Det står nok bedre til hos oss. Vi har en tillitsbasert generasjonskontrakt som sikrer at de yrkesaktive vil ta godt vare på oss andre når nå vi blir gamle og skrøpelige, selv om det blir dyrt. Vi har et tillitsforhold mellom by og land som gjør at de unge, grønne urbanistene vil være med på å betale for spredt bosetting og bilveier og ulvejakt selv om det strider mot alle deres prinsipper.

De likegyldige

De er sosiale og kunnskapsrike og snakker med avsky om Donald og Boris og Sylvi Listhaug, skriver professor Victor Norman i Dagens Næringsliv.

Vi har en fordelingskontrakt som forplikter de rike til å betale en andel av fellesutgiftene som står i forhold til deres betalingsevne. Og vi har en tillitsbasert politikerkontrakt som gjør at man selv i Frp anser seg som for ansvarlig til å leke Trump-leken.

Kronikken var først publisert i DN 23. oktober 2020.