Politikerne må være varsomme med pengebruken
Statlig pengebruk som svar på krisen? Ja, og nei. Tiltak som øker etterspørselen i økonomien, kan forsterke knappheten på varer, tjenester og arbeidskraft, skriver førsteamanuensis Torfinn Harding.
Koronaviruset og tiltakene mot videre spredning er i ferd med å treffe norsk økonomi med full kraft. Blandingen av etterspørsels- og tilbudssjokk vil kreve andre finanspolitiske tiltak enn dem regjeringen benyttet under finanskrisen i 2008 og oljeprisfallet i 2014.
Fase én og to av regjeringens tiltak – strakstiltak for å unngå unødvendige konkurser og oppsigelser og konkrete tiltak for bransjer og bedrifter som er spesielt hardt rammet – vil kunne virke som en pandemiforsikring: sende penger dit de trengs i økonomien, og ikke dit de ikke trengs. Det kan motvirke likviditetsproblemer og være akkurat riktig medisin.
Dette kan være spesielt viktig siden en del av produksjonen som nå går tapt, aldri kommer tilbake igjen. Finansmarkedet kan dermed ikke enkelt løse dette ved at bedriftene kan låne seg opp mot fremtidige inntekter.
Når Uken 2020 ved NHH må innstille, vil det mest sannsynlig ikke bli en større Uken 2022. En del av verdiskapingen går rett og slett tapt.
Lavere produksjonskapasitet
Utformingen av fase tre av regjeringens plan – mer generelle og langsiktige tiltak for å opprettholde aktiviteten i økonomien – innebærer imidlertid en risiko for svak effekt på kort sikt og redusert vekstevne på lang sikt, dersom tiltakene tar form av økt offentlig etterspørsel.
På kort sikt må vi anerkjenne at tilbudssjokket betyr midlertidig lavere produksjonskapasitet i økonomien. Tiltak som generelt øker etterspørselen i økonomien, kan da bidra til å forsterke knappheten på varer, tjenester og arbeidskraft og føre til økt kostnadspress.
Rommet for økt offentlig konsum er begrenset av at politikerne siden 2007 allerede har økt dette som andel av fastlandsøkonomien med tre prosentpoeng. Andelen har økt spesielt sterkt i nedgangskonjunkturene, men hovedproblemet er at den ikke er blitt redusert i de påfølgende oppgangskonjunkturene.
Et voksende oljefond, i kombinasjon med politiske ønsker om å øke offentlig aktivitet, har gjort at offentlig sektor bruker en stadig større del av realressursene i økonomien.
Økt offentlig konsum kan i dagens situasjon komme til å vri arbeidskraft bort fra viktige fremtidsvirksomheter, som reiseliv og bedrifter som deltar i internasjonale verdikjeder. Det kan redusere den langsiktige vekstevnen og omstillingsevnen til norsk økonomi.
Holde hodet kaldt
Blir det nødvendig å gå til fase tre av regjeringens opplegg, virker det derfor mest fornuftig å gi mer plass til privat sektor igjennom reduserte skatter. Det styrker bedriftene og gir folk sterkere incentiver til å arbeide.
Kanskje må vi tilbake til 1970-tallet og de sterke økningene i oljepris for å finne et tilsvarende kraftig tilbudssidesjokk som koronaviruset, som diskutert av Kenneth Rogoff (The Guardian 3. mars). Det ga stagnasjon og høy inflasjon.
Viruset gir i tillegg et etterspørselssjokk, og på toppen kommer effektene av lavere oljepris og fallende børser. Norske politikere bør likevel holde hodet kaldt og sikte på å ikke svekke vekstevnen til norsk økonomi i denne krisen.