Nesten i paradis, men bare nesten

Professor Guttorm Schjelderup og strand. Foto: pexels/NHH
– Det juridiske rammeverket er laget for å fremme hemmelighold og å beskytte interessene til investorene. Da er man nesten i paradis, men bare nesten, skriver professor Guttorm Schjelderup i VG. Foto: pexels/NHH
Kronikk

6. mai 2020 11:43

Nesten i paradis, men bare nesten

Brukerne av skatteparadis hevder de ikke gjør noe galt og vil unngå dobbeltbeskatning, men de legale brukerne legitimerer og understøtter et system med store skadevirkninger, skriver professor Guttorm Schjelderup.

Norges Bank har fått kritikk etter ansettelsen av hedgefondforvalter Nicolai Tangen som leder for Oljefondet, blant annet fordi han driver virksomhet i skatteparadiser.

Sentralbanksjef Øystein Olsen har forsvart bruken av skatteparadiser ved å si at det er å betrakte som en bransjestandard. For 20-30 år siden var barnearbeid en bransjestandard. Begrunnelsen var at barnearbeid var vanlig i mange land, at man hjalp fattige familier, og at man sparte kostnader. Og man ville bli utkonkurrert om man ikke gjorde som alle andre.

Bransjestandard er altså ingen god begrunnelse for å bruke skatteparadis.

Hemmelighold er forretningsmodellen

I 2001 fikk tre amerikanske økonomer Nobelprisen i økonomi for å vise at mangel på informasjon eller skjult informasjon svekket økonomien. Forretningsmodellen til skatteparadisene er nettopp å skjule informasjon. Man skulle derfor tro at man internasjonalt hadde gjort slutt på virksomheten til disse statene. Det har man ikke gjort fordi den økonomiske makteliten i de mektigste landene i verden har interesse av skatteparadisenes tjenester. 

Skatteparadisene tilbyr utlendinger som oppretter selskaper, mer fordelaktige regler enn lokal næringsvirksomhet under forutsetning av at de ikke driver lokalt. Lovgivningen er med andre ord rettet mot andre land og det er der skadevirkningen oppstår. Siden man ikke driver lokalt er det svake krav knyttet til administreringen av slike selskaper. For å unnslippe det internasjonale søkelyset har noen skatteparadis vedtatt strenge regler på papiret, men lar være å håndheve dem.

Det er mange som tror at problemet med hemmelighold er løst med informasjonsutviklingsavtaler som «Global Forum on Transparency and Exchange of Information» og «Common Reporting Standard». Det er feil og det er ikke uten grunn at DN 24. april i år skriver, «Ut fra de sparsommelige opplysningene på Isle of Man er det ikke mulig å slå fast om Tangen eier Heliopause eller ikke».

Les også:

Tiltakene mot hvitvasking koster mer enn de smaker

Det er klart vi skal bekjempe problemer som storstilt hvitvasking og korrupsjon, men måten det skjer på kan diskuteres.

Ansvaret pulveriseres

I selskapsregistrene finnes det ofte ikke annen informasjon enn selskapets navn og pålydende per aksje. Ofte utelates eller skjules informasjon om hvem som er virkelig eier av selskapene og bruken av stråmenn i styrer og som aksjonærer i skatteparadis er fortsatt utbredt. Aksjeselskaper kan være styremedlemmer, og truster kan eie et selskap.

Slik pulveriseres ansvarsforhold.

Informasjonsutvekslingsavtalene kommer først og fremst ulike skattemyndigheter til gode og endrer ikke den to-delte lovgivningen i skatteparadis, eller mulighetene til å oppnå anonymitet. Smutthullene i informasjonsutvekslingsavtalene er også mange. USA utmerker seg ved ikke å delta i de viktigste avtalene. Det bidrar til å gjøre stater som Delaware og Nevada, kjente for sitt hemmelighold, mer attraktive.

Mange hevder at det er helt nødvendig å bruke skatteparadis fordi de tilbyr et svært godt juridisk rammeverk som banker og investorer aksepterer. Men hvis rammeverket er så fantastisk, fremmer det også økonomisk vekst. Da burde de som driver lokalt i skatteparadiset også kunne få bruke det. Men det tillates ikke. Det juridiske rammeverket er laget for å fremme hemmelighold og å beskytte interessene til investorene.

Da er man nesten i paradis, men bare nesten.

LES OGSÅ:

For mye fritak med fritaksmetoden

I samfunnsdebatten fremheves formuesskatten som årsaken til at de rikeste flytter, men skattebesparelsen ved å unngå gevinstbeskatning på aksjer i Norge utgjør mye mer.

– Medfører store kostnader

Skatteparadisene senker kostnadene knyttet til alle typer kriminalitet, fra brudd på nasjonale og internasjonale reguleringer, til korrupsjon, hvitvasking og skatteunndragelse. Vi vet for eksempel ennå ikke hvem som eide ulykkesskipet Scandinavian Star, hvor mange døde i brann, fordi eierskapet var skjult i skatteparadis. For de fattige landene medfører bruken av skatteparadisene store kostnader. Kapitalfluktutvalget dokumenterte at ledere i fattige land har stjålet enorme summer fra felleskapet og skjult de i skatteparadis. Penger som kunne vært brukt til skoler, helsevesen og annen infrastruktur. 

Bransjestandarden i finansverden støtter skatteparadisene gjennom avgiftene som betales for å opprettholde selskapsregistreringene. Brukerne av skatteparadis hevder de ikke gjør noe galt og vil unngå dobbeltbeskatning, men de legale brukerne legitimerer og understøtter et system med store skadevirkninger.

Slik bidrar de til skadevirkningene.

Kronikken ble først publisert i VG 6. mai 2020.

LES OGSÅ:

Dine skattepenger betaler for redernes rikdom

Norske redere har et sugerør ned i felleskassa uten å bidra tilbake.