De farlige byene

Kafe
Hvorfor i all verden flytter vi fra vakker natur og god plass til små leiligheter og overfylte kaffebarer i bokstavelig talt livsfarlige byer? Er vi enda dummere enn selv populistene tror, spør NHH-professor Victor D. Norman i denne DN-kronikken. Foto: Jean Beaufort, publicdomainpictures.net
Kronikk

11. mai 2020 12:02

De farlige byene

I byer blir man smittet, av og til av virus, men alltid av nye ideer og impulser, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv.

Byer er farlige. De trekker til seg maktmennesker og spekulanter, de virker som magneter på organisert og spontan kriminalitet, de er arnesteder for ekstremisme og revolusjon, og – ikke minst – de er perfekte spredningsbassenger for smittsomme sykdommer.

Historisk var det så farlig i byene at antallet som døde oversteg antallet som ble født. Hadde de ikke fått en jevn tilførsel av innflyttere fra landsbygda, hadde de derfor forsvunnet av seg selv.

Victor Norman om koronakrisen

Professor emeritus Victor D. Norman kommenterer tre forhold ved koronakrisen.

Noen mener kanskje at det hadde vært like bra.

Det store flertall mener det tydeligvis ikke. Urbaniseringen har ikke bare økt, den har akselerert, de siste 50 årene. For ti år siden bodde, for første gang i historien, mer enn halvparten av verdens befolkning i byer. Med samme urbaniseringstakt fremover vil to tredjedeler av oss bo i by om 30 år.

Hva er grunnen til dette? Hvorfor i all verden flytter vi fra vakker natur og god plass til små leiligheter og overfylte kaffebarer i bokstavelig talt livsfarlige byer? Er vi enda dummere enn selv populistene tror?

Nei da, langt ifra. Den bykjære Johan Herman Wessel antydet forklaringen i verset «Vaaren», der han beskriver sitt møte med naturen: «Og så den grønne mark – den var – ja! Herregud! Man vet, hvordan en mark, når den er grønn ser ut». Flertallet av oss er som Wessel: Vi foretrekker kafélivet og nyskapningen og spenningen i byen fremfor det vakre, men kjente og forutsigbare på landet.

Gal medisin mot korona

Det hjelper ikke med lån når kundene er borte, skriver NHH-professor Victor D. Norman.

Det var dette, og litt til, som var budskapet i Edward Glasers bok «Triumph of the city» fra 2011 – boken der han i undertittelen hevdet at byen er menneskets største oppfinnelse og at den gjør oss rikere, smartere, grønnere, sunnere og lykkeligere. Jeg var selv en av mange som ikke bare omfavnet budskapet, men levde godt på å spre det til betalingsvillige forsamlinger i perleraden av norske kystbyer.

Glasers hyllest til byen handler mye om miljø- og helsegevinstene ved å bo tettere og kjøre mindre bil. Om flere nå, etter uker med farefylt kollektivtransport og brettspill i små leiligheter, skulle ønske seg tilbake til suv og hus og hage, er det derfor grunn til å rope varsko.

Hovedpoenget til Glaser er imidlertid at byer er utrolig effektive kunnskaps- og innovasjonsklynger: Fordi det bor så mange der, blir byen arnested for nye ideer, og av samme grunn blir ideene raskt spredt og koblet med andre nye ideer. Det blir lite eller ingenting ut av de fleste av disse koblingene, men siden det er så mange av dem, resulterer de likevel i en jevn strøm av verdifull nytenkning, nyskapning og innovasjon.

Dramatisk fall i lykke under koronakrisen

Koronakrisen har ført til et dramatisk fall i lykke – og krisen har rammet rike og fattige i like stor grad.

Når ideene spres så raskt, er det ikke fordi alle kjenner alle. Folk i New York kjenner ikke personlig stort flere andre enn det folk i Vågå gjør, og ifølge antropologen Robin Dunbar setter hjernen til de fleste oss en klar grense på rundt 150 for hvor mange vi kan opprettholde et personlig forhold til. Et tettsted skal ikke være særlig stort før den grensen nås.

Forskjellen mellom en litt stor by og et tettsted på landet er derfor ikke størrelsen på den enkeltes omgangskrets. Forskjellen er at på tettstedet har alle den samme omgangskretsen – i storbyen har de det ikke. Omgangskretsen til en i Brooklyn omfatter noen på Upper East Side, som selv har noen venner i Greenwich Village som kjenner noen på NYU som har en venn og kollega som bor i Harlem og jobber på Columbia University; og i denne store klyngen av personlige nettverk spres og kombineres nye ideer nesten raskere enn de er tenkt.

Både bransjen og reisevanene vil endre seg

En dyrere euro reduserer kjøpelysten, men vestlandsvær og lange vintermåneder vil nok fremdeles stimulere til utferdstrang, skriver professor Frode Steen i Bergens Tidende.

Slike overlappende nettverk illustrerer det sosiologen Mark Granovetter kalte «styrken i svake bånd», og som blant annet har vært brukt som forklaring på hvorfor det har vært så vanskelig for kvinner å komme inn i bedriftsstyrer. Kvinner har sterke, men lukkede nettverk, menn har overfladiske, åpne ditto. Når mannsdominerte styrer leter i sine nettverk for å fornye seg, finner de derfor bare menn.

Det er imidlertid ikke bare ideer og menn som trives i svake, overlappende nettverk. Virus liker dem enda bedre. Det er ikke tilfeldig at storbyene ble tumleplass nummer én for koronaviruset. Det er kanskje heller ikke tilfeldig at det lenge var en stor overvekt av menn som ble smittet …

Kronikken var først publisert i DN 1. mai 2020.