Ventepremie å hente i vind

Vindmøller.
Nordmenn og utlendinger vil nå bygge vindmøller nesten overalt bortsett fra i noen dype dalsøkk og langs svært kjære, bynære stier. Ventepremien kan også kalles en angrepremie. Illustrasjonsbilde: Pexels.
Kronikk

4. mars 2019 09:55

Ventepremie å hente i vind

Gode utsikter for havvind og irreversible kostnader for landvind gir grunn til å velge en skrittvis utbygging av landvind i Norge. Å vente kan være verdifullt.

Skrevet av professor Gunnar Eskeland ved Institutt for foretaksøkonomi på NHH og Kristin Linnerud, professor ved Høyskolen på Vestlandet.

På 1970-tallet kom opsjonsteorien, som forandret hvordan vi økonomer ser på investeringer. En investering har ofte usikre og irreversible konsekvenser, og dette kan gjøre det fornuftig å utsette selv et lønnsomt prosjekt.

En storstilt investering i landvind i løpet av få år er et slikt eksempel. Mange prosjekter ser ut til å være lønnsomme. Kostnadene har falt så rask at ingen lenger ber om forlengelse av støtteordningen «grønne sertifikater».

Nordmenn og utlendinger vil nå bygge vindmøller nesten overalt bortsett fra i noen dype dalsøkk og langs svært kjære, bynære stier, som i Slottsparken. Ventepremien kan også kalles en angrepremie.

Det kan være mer lønnsomt med en mer trinnvis utbygging. Vindturbinene er blitt store, og naturinngrepene på land mer konfliktfylte og vanskeligere å reversere. Effekten på kraftmarkedet av rask utbygging, samspillet med Europa, vår kraftkrevende industri, energiøkonomisering – det er mye som klarner i årene fremover.

Professor Gunnar Eskeland ved Institutt for foretaksøkonomi ved Norges Handelshøyskole og Professor Kristin Linnerud ved Høgskolen på Vestlandet.
Professor Gunnar Eskeland ved Institutt for foretaksøkonomi ved Norges Handelshøyskole og Professor Kristin Linnerud ved Høgskolen på Vestlandet. Foto: NHH og HVL.

Les også:

It's the economy, stupid

Det er arbeidsmarkedet det er noe i veien med, ikke guttene.

Det haster å finne løsninger

Ventepremien – at vi lærer mens vi bygger i fornuftig rekkefølge – vil også gi erfaringer fra lokalmiljøene, vi får vite hva som fungerer.

Et viktig motargument er at det ligger irreversibilitet i atmosfæren også: Klimagassutslipp er vanskelig å kalle tilbake. Derfor haster det med å få på plass gode karbonfrie løsninger.

Likevel: På kort sikt er klimaeffekten av landvind usikker, mens naturinngrepene er sikre og delvis irreversible. Ved å dempe utbyggingstakten pådrar vi oss mindre varige landskapsendringer, og får mer læring, oppdagelse, næringsutvikling og demonstrasjon for verden.

En mulighet er at vindkraft er fantastisk, men at de store fremskrittene knyttet til størrelse skal vise seg aller mest verdifulle til havs. Altså at gode sjøfolk skal reise disse konstruksjonene til sjøs: Der er vinden bedre, støyen kanskje mindre vesentlig, sporene i landskapet litt mer som ringer i vannet: langt fra irreversible. Verdens største konstruksjoner både flyttes og reises sjøs. Innsikten til Arkimedes om oppdrift gjør at til vanns snus tyngdekraften til prosjektets fordel.

Kanskje vi skal lene oss tilbake og la oss overraske? Kanskje er dette vår industrielle mulighet?

Opsjonsteoriens vektlegging av irreversibilitet minner oss også på en annen type fleksibilitet vi kan trenge. For verden kan fangst av klimagasser vise seg avgjørende. Om vi har bygget litt færre vindmøller, men lært mer på slike områder, kan det være mer verdifullt, om ikke for norske utslipp så for verdens, og for norsk velstand.

Få trenger løsninger som tillater fossil forbrenning mer enn vi gjør.

Les også:

Tar opp kampen mot renovasjonsgigant

NHH-studentene satset 100.000 kroner fra egen lomme på gründeridé. Nå møter de hard konkurranse fra renovasjonsbransjen.

Ta det rolig

En annen vakker idé i økonomifaget er at noen kan regne på helheten og svare på hva som er «best for samfunnet». Denne «nyttekostnadsanalysen» bør ikke få bli en sovepute. Antikken har lært oss at alle bør få sine minutter for å forklare og forsvare sitt ståsted, også naturen og fremtidige generasjoner, selv om deres stemme er svak. Hos oss risikerer vi at energibransjen får for stor innflytelse, fordi folket eier så mye av den. Vi er glade i inntektene, styrevervene og de gode intensjonene.

Rollefordelingen mellom miljøhensyn og energimyndigheter kan dermed bli uskarp.

Siden tidligere runder med store naturinngrep har vi fått en miljøparagraf i Grunnloven: «Enhver har rett til et miljø … der produksjonsevne og mangfold bevares … allsidig betraktning … også for etterslekten». Endringen tyder på at politikerne har sett at de trenger å forpliktes til å balansere i åpent landskap, ikke bare i lukkede rom. Dette er en fin selverkjennelse.

«Ta det rolig» kan være god verdiskaping.

Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv 1. mars 2019.