Jo da, skam og symbolpolitikk kan faktisk virke

Foto av folkemengde og Gunnar Eskeland.
Jeg tror mange av oss vil oppdage at vi bryr oss om hva andre mener. Mer enn vi trodde, skriver professor Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv. Foto: NHH og Pexels v. Skitterphoto.
Kronikk

19. august 2019 10:29

Jo da, skam og symbolpolitikk kan faktisk virke

Røykingen ble så godt som borte, overraskende fort og smertefritt, i et samspill mellom politikk og endrede normer. Det kan virke også i klimapolitikken, skriver Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv.

Ingeniører og naturvitere kan selvfølgelig ha rett i at fysiske forhold – som klima – ikke forandres av føleri, drømmer, fordømmelse eller skyldfølelse. Og økonomer kan selvfølgelig ha rett i at det beste må være at klimautslipp har en kostnad, slik at alle vil tenke seg om minst to ganger før de flyr eller finner opp nye hjul og drivstoff.

Men vi kan alle enes om at klimagassutslipp er det avgjørende.

Sett nå at utslippene faller fordi svensker føler skam ved å fly, fordi dansker berømmer hverandre når de sykler, og fordi vi nordmenn tror jomfruer venter i himmelen på dem som seiler fossilfritt over Atlanterhavet. Da kan vi være enige om at symbolpolitikk, kollektiv fordømmelse, religiøse tekster og godt artikulerte skolestreiker er nettopp det verdens klima – et fysisk system – trenger.

Trenger symbolpolitikk

Verdens klima er altså også et sosialt og mentalt system. Menneskenes individuelle og felles forståelse og misforståelser er en del av systemet. La det derfor være klart at «symbolpolitikk» ikke er diskvalifisert som sådan.

Fra tidligste menneskesamfunn – vel hos andre dyr også – har adferdsregulering vært en avgjørende utfordring. En leder har gjerne påberopt seg både kunnskap og gudgitt autoritet, enten han nå skulle sikre det beste kjøttstykket for seg selv eller sikre vinterforrådet for fellesskapet.

Det krever ikke så mye innsikt i menneskets natur å se at kirken brukte gapestokken til å påvirke adferd og tenkesett i lokalsamfunnet. Påvirkningen blir naturligvis mest effektiv hvis gapestokken bidrar til å forme allmenne normer, fordømmelse og skam. Og hvis vi våger å håpe på mye, så kanskje gapestokken faktisk rammet adferden bak viktige samfunnsproblemer – som brønnpissere og gudsfornektere. Da ville påvirkningen være viktig også på lengre sikt, fordi normdannelsen ville forsterkes av de gode konsekvensene av adferdsendringene. Til og med kirkens autoritet ville styrkes.

Rundt årtusenskiftet vandret en forbløffende endring over Nord-Amerika og Europa. Røyking forsvant, nesten, overraskende fort og smertefritt. En som tolket det som skjedde var økonomiprofessor Karine Nyborg ved Universitetet i Oslo. Hun la vekt på et samspill mellom politikk og endrede normer. Normer kan i seg selv gi flere likevekter, som én med strenge normer og lite røyking, og én med svake normer og mye røyking.

Kollektiv fordømmelse kan endre adferd

Politikk og kunnskap som endret normene litt – litt strengere blikk – kan da redusere røyking mye. Og kanskje mer etter hvert.

Selvfølgelig er det slik at kollektiv fordømmelse kan endre adferd. Det er i seg selv både skremmende og lovende. Det er ikke i seg selv noe fritt eller elskelig i et samfunn med veldig sterke normer og sosial fordømmelse, eller skam. Effektivt trenger det heller ikke være. Men adferd i henhold til godt aksepterte samfunnsmål kan man godt være glad for. Vi ser mer enn gjerne empati, solidaritet, raushet og nøkternhet rundt oss.

Bryr oss om hva andre mener

I våre dager – med et slags skille mellom kirke og stat – har vi alle problemer med å se staten i en slags propagandarolle for adferdsregulering gjennom normer, gapestokk og skamregnskap. Kanskje er det snarere slik at vi lever i en endringstid der individer og grupper sier sterkt ifra om hva de mener, om verdenstemperaturen, om jetfly, bompenger, kjøttfrie mandager og bydeler. Så får vi tolke dette, individuelt og sammen, enten vi nå er skoleelever eller investorer, fyrbøtere eller politikere.

Jeg tror mange av oss vil oppdage at vi bryr oss om hva andre mener. Mer enn vi trodde.

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 15. august 2019.