Økonomifaget er ikke i krise

Førsteamanuensis ved NHH Torfinn Harding og professor ved Chicago University, Magne Mogstad.
I KRISE?: Er økonomifaget virkelig i krise? Eller skyldes kritikken feiloppfatninger om faget, spør Torfinn Harding og Magne Mogstad.
Kronikk Av Førsteamanuensis Torfinn Harding ved NHH og Professor Magne Mogstad ved Chicago University

5. oktober 2018 10:05

Økonomifaget er ikke i krise

– De som mener finanskrisen beviser at økonomifaget er på villspor, har misforstått hva økonomer driver med.

Økonomifaget er i krise, hevder kritikerne. Det brukes for enkle modeller med for mye matematikk, det er for lite fokus på den virkelige verden, og man klarer ikke engang å forutse krakk og kriser.

Ledende samfunnsøkonomer fnyser av kritikken. Et eksempel er kommentaren på Twitter om fagets store konferanse i USA (AEA-møtet) fra Olivier Blanchard, sjefen i Det internasjonale pengefondet (IMF) gjennom finanskrisen:

«Anybody who says that economics is in trouble, that economists do not deal with the relevant issues, just has not done his/her homework. Look at the set of papers presented at the AEA meetings. Amazing.»

Analyser av innholdet i samfunnsøkonomiske tidsskriftsartikler før og etter finanskrisen viser heller ingen store endringer i teori eller metode i faget. Selv om det etter finanskrisen ble publisert flere studier av finansiell ustabilitet, var det langt fra en revolusjon av faget slik kritikerne krever.

Økonomifaget i krise?

Er økonomifaget virkelig i krise? Eller skyldes kritikken feiloppfatninger om faget? Vi mener at mye av kritikken mot faget er basert på manglende faglig innsikt og misforståelser om hva som er kjernen i faget. Under svarer vi på typiske påstander reist av kritikere.

Påstand 1: At finanskrisen kunne skje, viser at økonomifaget er på villspor.

Denne påstanden gjentas til stadighet, men vitner om manglende faglig innsikt og en misforståelse av hva økonomer arbeider med.

I motsetning til hva kritikerne hevder så ligger det i krisers natur at de er vriene å spå. Kjent informasjon er allerede priset inn i verdipapirer, sier standardmodellene. Teorien om såkalt effektive markeder betyr dessuten ikke at markedene alltid er stabile, men at markedsprisene reflekterer all tilgjengelig informasjon. I forkant og gjennom krisen kom det en rekke negative nyheter, og det er dermed ingen overraskelse at prisreaksjonene ble sterke.

Mye av kritikken er basert på manglende faglig innsikt.

Det er i tillegg en utbredt misforståelse at kjernen i økonomifaget er å spå hva som kommer til å skje med økonomien i fremtiden. I en spørreundersøkelse blant et representativt utvalg i Storbritannia, svarte 65 prosent at økonomer arbeider med å predikere økonomiske forhold. Dette var den mest populære kategorien, mens rådgivning til myndigheter og rådgivning til bedrifter fikk omtrent 30 prosent hver (folk kunne gi flere svar). I virkeligheten er det et lite mindretall av økonomer som jobber som spåmenn. Som en av verdens ledende økonomer, Richard Blundell, forklarer i et nylig intervju, handler økonomifaget først og fremst om å avdekke mønstre i økonomisk adferd som kan hjelpe oss med å forstå hvordan verden fungerer. Dette kan igjen hjelpe med å tallfeste og forklare effektene av politikk og samfunnsendringer. Emneknaggen #whateconomistsreallydo gir mange eksempler på hva økonomer faktisk jobber med.

Misforståelse om hva økonomer arbeider med gjelder også i Norge. Et godt eksempel er mediedekningen omkring bråket i SSB der man lett kunne få inntrykk av at samfunnsoppdraget til forskningsavdelingen er å spå hva som muligens kan skje med økonomien i fremtiden. Samfunnsoppdraget til forskningsavdelingen er heldigvis ikke så snevert og eksistensbegrunnelsen bør i fremtiden heller ikke stå og falle på hvor klar krystallkulen er. De fleste forskerne i SSB bruker data til å beskrive og forstå hva som faktisk har skjedd, slik som utviklingen i ulikhet og fattigdom eller konsekvensene av endringer i skatte- og stønadssystemet. Basert på slike analyser kan man evaluere hva slags politikk som fungerer og ikke fungerer, og i samspill med økonomiske modeller også si noe om alternativ utforming av politikk.

Påstand 2: Økonomiske analyser av politikk og samfunnsendringer er vanligvis basert på antagelser om perfekt konkurranse og fullt informerte, rasjonelle aktører.

Det er feil at økonomer baserer sin forståelse på disse antagelsene. Antagelser som perfekt konkurranse og fullt informerte, rasjonelle aktører er referansepunkter. Et felles og enkelt rammeverk er et godt utgangspunkt for å utvikle og teste mer relevante modeller. Både i undervisning og forskning er det vanlig å benytte modeller som tar innover seg mangelfull informasjon, usikkerhet, markedsmakt, og ulike antagelser om menneskelig adferd.

Nobelprisene i samfunnsøkonomi illustrerer mangfoldet. Jean Tirole fikk prisen i 2014 for sine arbeider på hvordan en kan regulere markeder hvor bedrifter har sterk markedsmakt. Peter Diamond, Dale Mortensen og Christopher Pissarides fikk prisen i 2010 på hindringer i ulike markeder, som for eksempel kan forklare hvorfor arbeidsmarkedet kan ha både mange ledige stillinger og mange arbeidsledige på samme tid. George Akerlof, Michael Spence og Joseph Stiglitz fikk prisen i 2001 for viktige arbeider på rollen til ufullstendig informasjon i ulike markeder. Daniel Kahneman fikk prisen i 2002 for å integrere innsikter fra psykologi som utfordret antagelser om rasjonalitet. Det samme gjorde Richard Thaler i 2017, for sine bidrag til adferdsøkonomi som studerer nettopp beslutninger som avviker fra klassisk økonomisk teori. Nobelprisen sees på som den høyeste utmerkelsen i faget og det er rimelig å anta at priser markerer bidrag som mange i profesjonen vurderer som viktige. At mange av bidragene dreier seg om tilfeller hvor referansemodellen bryter sammen, illustrerer at kritikken om ensretting og urealistiske antagelser ikke er korrekt.

Påstand 3: Hvorfor bruker økonomer matematiske modeller som ikke stemmer med virkeligheten?

Siktemålet med modeller er ikke å gi en detaljert beskrivelse av verden, men å fokusere på det essensielle ved problemet man studerer. Skal man reise kollektivt, er kartet av T-banerutene et passende detaljnivå. Det er nyttig nettopp fordi det er enkelt. Skal en kjøre bil i byen, trenger man et mer detaljert kart for å finne frem. Hvilket kart som er mest nyttig, avhenger av hva man skal bruke det til. Slik er det også med økonomiske modeller. Ved å ta bort unødvendige detaljer, kan man fokusere på det vesentlige.

Grunnen til at samfunnsøkonomer bruker matematiske modeller er at matematikken er et presist språk som reduserer muligheten for at vi vikler oss inn i selvmotsigelser og lurer oss selv. Matematikk sikrer dessuten at alle delene av analysen er klart beskrevet og synliggjort for leseren. Som påpekt av utviklingsøkonomen Dani Rodrik, var innføringen av matematikk avgjørende for utviklingen av kunnskap i økonomifaget. Mens vi fremdeles har debatter om hva Karl Marx og John Maynard Keynes virkelig mente, er det ingen uenighet om innholdet i de matematisk funderte teoriene til Paul Samuelson, Joseph Stiglitz eller Kenneth Arrow (alle tre vinnere av Nobelprisen i økonomi).

Påstand 4: Økonomifaget er et for teoretisk og virkelighetsfjernt.

Økonomisk teori er nyttig fordi det forteller oss hvordan økonomien og samfunnet muligens fungerer. Hvorvidt teori virkelig hjelper oss å forstå økonomien og samfunnet, blir imidlertid klart først når teori konfronteres med empiri. Utviklingen i faget har gått i stadig mer empirisk retning både når det gjelder undervisning og forskning. En analyse av tre av de mest anerkjente tidsskriftene viser at de har gått fra å publisere rundt 40 prosent empiriske artikler på 1970- og 80-tallet til hele 72 prosent i 2011. Det empiriske hamskiftet gjelder ikke bare topptidsskriftene. Joshua Angrist og medforfattere gjennomgikk 135 000 artikler publisert i 80 økonomijournaler over perioden 1980-2015 og fant at empiriske arbeider utgjorde en tredjedel av publiseringene på 1980-tallet og 55 prosent i 2015.

Matematikken er et presist språk som reduserer muligheten for at vi vikler oss inn i selvmotsigelser og lurer oss selv.

Det er vanskelig å hevde at økonomifaget er for teoretisk og virkelighetsfjernt når majoriteten av arbeidene som publiseres, er empiriske analyser. I tillegg er det verdt å merke seg at teori i seg selv kan ha praktisk betydning. For eksempel er handlingsregelen for bruk av oljepenger og investeringsstrategien til oljefondet i stor grad basert på innsikter fra økonomisk teori. Vi trenger altså ikke gå lenger enn til vårt eget land for å se at teoretiske innsikter fra økonomifaget kan gi avkastning for samfunnet.

Påstand 5: Ettersom økonomifaget i stor grad har fokus på modeller og metode, fremstår faget som komplisert for ikke-økonomer og økonomidebatten er derfor preget av fagfolk.

Det stemmer at forskere som forsøker å forstå hvordan økonomien fungerer, har funnet det nyttig å bruke kompliserte modeller og metoder. Dette har gitt store fremskritt i vår forståelse av økonomien. For eksempel, hvordan best mulig fordele organer til pasienter som trenger transplantasjon? Lloyd Shapley og Alvin Roth, nobelprisvinnerne i 2012, klarte etter mange års teoretisk og empirisk forskning å foreslå mekanismer for hvordan dette kan gjøres. Arbeidende deres er imidlertid krevende å forstå, også for oss som underviser og forsker i samfunnsøkonomi. Det er imidlertid neppe en god kritikk av bidraget deres.

Forakt for eksperter er i tiden. Kunnskap krever imidlertid tid og innsats. Alle argumenter er ikke like gode, heller ikke når det kommer til samfunnsøkonomi.

Denne kronikken var på trykk i Morgenbladet 11. september 2018.