Bitcoin koster oss og miljøet dyrt

Bitcoin
Det samlede elforbruket med bitcoin er nå estimert på nivå med Danmarks. Miljøbelastningene er på tilsvarende nivå, og like virkelige, skriver Gunnar Eskeland. Foto: Pixabay.com
Kronikk

4. januar 2018 09:32

Bitcoin koster oss og miljøet dyrt

Det er kostbart å lage bitcoin. Virkelig verd prisen og vel så det?

Å lage papirpenger koster noen få prosent av verdien. Det kreves derfor selvdisiplin og tvang – statens maktmonopol – ikke å få for mange. Vi sier at penger er akseptert fordi penger er akseptert. Men du har ikke hatt noe valg.

For bitcoin og gullpenger er det annerledes. Virkelige kostnader begrenser «utgravd» mengde. Gull har naturlig høye gravekostnader. Og metallets viktige sosiale og industrielle anvendelser, i smykker og instrumenter, beskytter verdien.

Elforbruk på nivå med Danmarks

Alle kan «grave» bitcoin, men en bratt kostnadskurve kan begrense utgravd mengde. Kostnadene er oppkonstruert – som i en hinderløype – men «gravingen» krever virkelige regnemaskiner, kilowattimer og miljøbelastninger. Så produksjonskostnaden er like høy som dagsverdien, nå ti eller tyve tusen dollar per stykk, eller en norsk månedslønn.

Det samlede elforbruket med bitcoin er nå estimert på nivå med Danmarks. Miljøbelastningene er på tilsvarende nivå, og like virkelige.

Til nå har bruken av bitcoin for transaksjoner vært liten, så det er forventning om prisøkning som motiverer «etterspørselen». Men påstanden om at det ikke blir for mange bitcoin dekker dessverre ikke hva som skjer hvis etterspørselen faller. Mens statsmakten garanterer norske kroners aksept og brukelighet, vil du for bitcoin ikke ha noe sted å gå. En garantist umuliggjøres av frikonkurransestrukturen; en garanti umuliggjøres av prisvariasjonene, og en sheriff umuliggjøres av statsløsheten.

300 milliarder dollar

Det finnes et argument om at bitcoin vil overleve fordi blokkekjedeteknologien tilbyr transaksjoner som enkelte bransjer trenger. I så fall, med oppdeling og transaksjonshurtighet, hvor mange bitcoin trengs? Og siden det er flere kryptovalutaer, vil dyre bitcoin overleve?

Argumentet blir fort sirkulært: Det er kostnaden som skaper verdien.

Et tankeeksperimentet er at noen ikke vil ha sine bitcoin lenger. Hvis ingen kjøper, kan hele verdien forsvinne, som med kunst, gårdsbruk, hytter, aksjer eller sølvbestikk. Verden vil da ha mistet formue: Rikdom som vi mente vi hadde, finnes ikke lenger.

Det som direkte forsvinner, er tre hundre milliarder dollar, mindre enn én prosent av menneskehetens samlede formue. Den tapte formuen kan etterpå sees som illusorisk, som en fabrikk som viser seg ubrukelig. Men følelsen av rikdom, dennes etterspørselseffekt, og kostnaden – kilowatt-timer og miljøbelastninger – alt dette er virkelig nok, slik fremtidige besparelser også vil være.

Om 300.000 hus verd én million dollar hver brant ned, så mistet vi i denne sammenheng ikke hustjenester, men i beste fall hjelp med transaksjoner, omtrent som den vi får fra papirpenger, Paypal og mobilbank. Kanskje raskere eller bedre, «anonymt» eller «verifisert»? Det avgjørende er trolig om vi mennesker ikke kan oppnå det samme uten selvpålagte kostnader ved å grave etter noe som ikke finnes.

En disiplinert statsmakt

Et alternativt tankeeksperiment er at vi fremover betjenes av bitcoin og andre kryptovalutaer. I det små kan dette være at familier og bransjer internt finner tillitsmekanismer. I større og åpne anvendelser vil det være svært forskjellig fra vår historie, der statsmakten er en bærebjelke for åpne transaksjoner, kreditt og håndhevelse. Den historien har vært en stor suksess, tross en katastrofeliste med ferske medlemmer som Zimbabwe og Venezuela.

Sentralt i suksessen har vært at en disiplinert statsmakt kan skape betalingsmidler verd mer enn produksjonskostnaden, og regulere og håndheve transaksjoner og finansvesen. Bitcoin er påstanden om at den nettoen trenger vi ikke, og at kostnaden ved miljøbelastningene og energiforbruket er verd prisen og vel så det. At mange skal tro på det, lenge, er vanskelig å tro.

Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv 4. januar 2018.