Livsfarlig ledelse

Kronikk

16. september 2016 16:22

(oppdatert: 14. oktober 2016 16:24)

Livsfarlig ledelse

Med jevne mellomrom er jeg innom norske sykehus. Hver gang slår det meg at legene fremstår som langt sykere enn pasientene.

Likbleke ser jeg de vandre rundt i korridorene. Subjektive observasjoner naturligvis, men mange nok til å slå fast at noe må være alvorlig galt. Det slår meg at helseforetakene er rammet av de samme mekanismene som langsomt, men sikkert maler i stykker entusiasmen i skolen.

Danske Christian Ørsted skriver med dyp innsikt i sin bok «Livsfarlig ledelse», og skildrer hvordan de ulike nivåene i hierarkiet driver hverandre utfor kanten. Kravet om økt produktivitet er konstant, og de som klarer å nå målene blir «belønnet» med nye og høyere mål i neste runde. Er det mulig å bli 5 prosent mer effektiv, må det jo være mulig å klare det igjen og igjen!

Det er ledelse uten indre substans og tjener ingen annen hensikt enn å manipulere leddene under.

Nå skulle en kanskje tro at det er mer trivelig oppe i systemet, men det er det slettes ikke. De samme drivkreftene virker på alle nivå, og toppledelsen går ikke fri.

I mange tilfeller kan det være verst på toppen, for systemet låser i en grad der ingen slipper unna. Ørsted forklarer hvordan indre, i utgangspunktet positive, drivkrefter ødelegger mennesker. De mest samvittighetsfulle brenner ut og dør, og de er ikke få. Ørsted anslår at hvert år dør flere tusen dansker av stressrelaterte tilstander. Det er ingen grunn til å tro at disse problemene er mindre i Norge.

I nesten alle andre sammenhenger ville tilstander som dreper tusenvis av mennesker bli gjenstand for umiddelbare tiltak, men samfunnet er umettelig på produktivitet, og vi lar det passere med et trekk på skulderne. Hovedarkitekten bak moderne kvalitetsledelse, William Edwards Deming, mente nesten alle problemer i ledelse er knyttet til system og ikke person. Når ting går helt galt, er det heller sjeldent at ansvaret kan plasseres hos enkeltpersoner. Sett utenfra brenner folk ut av egen fri vilje, og vi andre kan toe våre hender.

Ørsted tar utgangspunkt i omfattende psykologisk forskning, som konkluderer med at egennytte overraskende sjeldent er en viktig drivkraft. Langt sterkere krefter tar over når siktemålet er å hjelpe andre, spesielt venner og kolleger. Det er derfor ikke til å undres over at legeyrket er spesielt utsatt. Dette er mennesker som i stor grad har valgt et samfunnsoppdrag direkte rettet mot å redde liv og helse. De har dermed spesielt stor risiko for å pådra seg livstruende utbrenthet.

Jeg sitter med et klart inntrykk av at legene tidligere satt med kontrollen, men at ledelsesfunksjoner i helseforetakene gradvis er overtatt av andre grupper. Dette har ikke nødvendigvis vært en dårlig ting. I mange tilfeller har en rent mekanisk ryddeprosess fått ting bedre på plass, og en har på denne måten høstet viktige erfaringer. Jeg mener ikke desto mindre at en slik organisering ikke er bærekraftig over tid. Uten indre innsikt i legeyrket tror jeg ikke ledelsen har mer å bidra med, og slik innsikt er det bare leger som har.

Den rovdriften vi nå ser på menneskelige ressurser kan ikke fortsette, og jeg mener legene må ta tilbake kontrollen. Denne gangen dreier ikke kampen seg om å redde pasientene, men å redde livet til gode kolleger.

I nesten alle andre sammenhenger ville tilstander som dreper tusenvis av mennesker bli gjenstand for umiddelbare tiltak, men samfunnet er umettelig på produktivitet, og vi lar det passere med et trekk på skulderne. Hovedarkitekten bak moderne kvalitetsledelse, William Edwards Deming, mente nesten alle problemer i ledelse er knyttet til system og ikke person. Når ting går helt galt, er det heller sjeldent at ansvaret kan plasseres hos enkeltpersoner. Sett utenfra brenner folk ut av egen fri vilje, og vi andre kan toe våre hender.

Ørsted tar utgangspunkt i omfattende psykologisk forskning, som konkluderer med at egennytte overraskende sjeldent er en viktig drivkraft. Langt sterkere krefter tar over når siktemålet er å hjelpe andre, spesielt venner og kolleger. Det er derfor ikke til å undres over at legeyrket er spesielt utsatt. Dette er mennesker som i stor grad har valgt et samfunnsoppdrag direkte rettet mot å redde liv og helse. De har dermed spesielt stor risiko for å pådra seg livstruende utbrenthet.

Jeg sitter med et klart inntrykk av at legene tidligere satt med kontrollen, men at ledelsesfunksjoner i helseforetakene gradvis er overtatt av andre grupper. Dette har ikke nødvendigvis vært en dårlig ting. I mange tilfeller har en rent mekanisk ryddeprosess fått ting bedre på plass, og en har på denne måten høstet viktige erfaringer. Jeg mener ikke desto mindre at en slik organisering ikke er bærekraftig over tid. Uten indre innsikt i legeyrket tror jeg ikke ledelsen har mer å bidra med, og slik innsikt er det bare leger som har.

Den rovdriften vi nå ser på menneskelige ressurser kan ikke fortsette, og jeg mener legene må ta tilbake kontrollen. Denne gangen dreier ikke kampen seg om å redde pasientene, men å redde livet til gode kolleger.

Innlegget var på trykk i Bergens Tidende 16. september 2016.

Les Forskningsnytt