Nødvendig uansvarlighet

Kronikk

24. oktober 2016 10:23

(oppdatert: 24. oktober 2016 10:37)

Nødvendig uansvarlighet

Uansvarlig, statlig pengebruk er ikke problemet. Den må til når sekstiåtterne er så altfor ivrig på å spare

Jeg tilhører en profesjon som lever, og overlever, av å uttrykke bekymring. Det er derfor ikke overraskende at flere av mine kolleger har uttrykt stor bekymring over bruken av oljeinntekter i regjeringens budsjettforslag for 2017.

Realiteten er at de hadde hatt enda større grunn til bekymring om regjeringen ikke hadde lagt opp til å bruke så mye oljepenger.

Det er bare takket være oljevirksomheten og oljeinntektene at Norge de siste ti årene ikke har delt skjebne medresten av Europa. Så lenge oljeprisen var høy, førte den både til høykonjunktur langs kysten og til rask vekst i Oljefondet - og med rask vekst i fondet kunne staten bruke stadig mer penger og med det sørge for rimelig høy aktivitet også i resten av landet. Det gjorde oss til en økonomisk idyll i et Europa som ellers mildt sagt bare har humpet avgårde siden finanskrisen.

Sparelyst

Selv med den vekstimpulsen vi har hatt, og fortsatt har, fra stadig større oljepengebruk, er ikke temperaturen i norsk økonominoe å skryte av - den minner mer om en middels vestlandsvinter enn om sommer i Syden. Arbeidsledigheten ligger et sted mellom tre og fem prosent, avhengig av hvilke tall vi ser på. Og det viktigste temperaturmålet vi har - renten - er lavere enn noen gang i nyere tid.

Når renten er så lav, er det ikke Norges Banks skyld eller fortjeneste. Den er lav fordi det i hele den rike del av verden - også i Norge - er et misforhold mellom sparelyst og investeringslyst.

Sparelysten i verden steg da sekstiåttere begynte å skjønne at det ville være få unge til å underholde dem når de blegamle; den fikk et ekstra puff da Kina fikk en middelklasse som visste at landet hverken hadde velferdsstat eller mange barn; og den nådde nye høyder da høy oljepris ga rekordinntekter til land med så få innbyggere at de (og vi) ikke klarte å brukealt på en gang.

Liten investeringslyst i næringslivet

Alt dette vil nok endre seg etterhvert som sekstiåtterne begynner å spise av sine oppsparte midler og oljelandene innser sin nyvunne fattigdom. Det siste skjer raskt; det første vil ta lang tid.

Selv når det skjer, vil det imidlertid ikke være nok.

Det som har gjort ting ekstra ille, er at næringslivets investeringslyst har avtatt i takt med at sparelysten har tiltatt. Investeringsraten - den delen av BNP som går til realinvesteringer - begynte å falle i den rike del av verden allerede på slutten av 1990-tallet. I dag ligger den tre-fire prosentenheter lavere enn for 20 år siden.

Det latente misforholdet mellom sparelyst og investeringslyst ligger derfor som en våt klut over verdensøkonomien. Det innebærer at vi må regne med fortsatt lav rente. Det innebærer også at vi i Norge ikke kan regne med noen økonomisk drahjelp fra utlandet i nær fremtid.

Vi er overforsiktige

Samtidig er det samme misforholdet kommet til syne også her hjemme. De to siste årene - etter at oljeprisfallet tok knekken på investeringslysten langs kysten - har næringsliv og husholdninger spart nesten 70 milliarder mer per år enn de har investert. Hadde det ikke vært for de utskjelte boliginvesteringene, hadde tallet vært på over 200 milliarder per år.

Om de av mine kolleger som bekymrer seg for boligmarkedet og oljepengebruken fikk det som de ønsket, ville vi ha sittet med et tilsvarende etterspørselsunderskudd i norsk økonomi. Da hadde vi ikke diskutert om ledigheten er tre eller fem prosent - da hadde ledigheten vært tosifret uansett målemetode.

Grunnproblemet er derfor ikke at staten er uansvarlig - det er at både husholdningene og næringslivet er overforsiktige(eller kanskje fantasiløse). Så lenge det er tilfellet, er vi kritisk avhengige av at staten bruker det den har av avkastning på Oljefondet - ja, vi er til og med avhengige av at oljepengebruken vokser selv når fondet står stille.

Mine bekymrede kolleger har selvfølgeligrett i at vi ikke kan fortsette med det særlig lenge - i hvert fall ikke hvis vi skal kunne se våre barnebarn i øynene. Skal vi slutte, må vi imidlertid først få næringslivet til å gjøre noe mer enn å handle eiendom med hverandre og få sekstiåtterne ut av sine dikterstuer og inn på kjøpesentrene.

Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 22. oktober

Les Forskningsnytt