Trump i klimaklaveret

Donald Trump
Hvis USA nå svinges bort fra et gryende klimapolitisk engasjement så blir det plutselig enda rarere å fremheve at Norges utslippsreduksjoner kan skje hvor som helst, skriver professor Gunnar Eskeland i denne kronikken. Bildet er fra Det hvite hus. Foto: Pixabay.com
Kronikk

25. november 2016 10:45

(oppdatert: 25. november 2016 11:00)

Trump i klimaklaveret

USAs presidentvalg merkes i norsk klimapolitikk allerede. Å være klima­forkjemper uten å kutte hjemme blir vanskelig nå.

Skjelvingen i norsk klimapolitikk skyldes at dogmet om at globale problemer krever globale løsninger har stått ekstra sterkt hos oss.

I Sverige har man redusert egne utslipp kraftig, blant annet ved bruk av biomasse og søppel i fjernvarme. Og i Danmark er det førerløse tog og ambisjoner om nullutslippsbyer og øyer. I Europa har man bygget vind­møller, solkraft og krevd energieffektive vaskemaskiner.

I Norge har alt dette stort sett vært umulig og latterliggjort: Utslippene har økt fordi man vektlegger at det er billigere utslippsreduksjoner andre steder: kvoter i Europa, fosser i Kina, treplanting i Guatemala.

Trenger internasjonalt samarbeid

Dogmet står naturligvis sterkt - det er riktig at det er globale utslipp som må begrenses - men ekstra sterkt i Norge.

Etter min mening er det flere grunner til dette.

  • Én er at små nasjoner trenger internasjonalt samarbeid og spilleregler mer enn andre. Det at ingen oppfatter oss som spesielt truende, har også latt misjonsbefalingen iblandes egeninteressen.
  • En annen grunn er at for Norge er egne utslippsreduksjoner ekstra dyre, siden vi ikke har fossilt basert energiforsyning og industri å gå løs på.
  • En tredje er at for Norge er oppmerksomhet om globale utslipp svært bekvemt. Først fordi vi har det veldig godt med at internasjonalt avtaleverk gjør vårt salg av olje og gass til våre kunders utfordring, ikke vår. Men også fordi vi neppe kunne gjort veldig mye med egne utslipp uten å vedgå at vi ønsker at andre skal brenne vår olje og gass i enda noen tiår.

Må vise handling

Det at Norge satset ekstra sterkt på karbonfangst og -lagring (CCS) bør nok tolkes som et godt motivert forsøk på å forene veien mot lavutslippssamfunnet og noen tiår til med fossil eksport.

Hvis USA nå svinges bort fra et gryende klimapolitisk engasjement - det startet med signeringen av Klimakonvensjonen i Rio 1992 («klimagassutslipp er skadelig…») - så blir det plutselig enda rarere å fremheve at Norges utslippsreduksjoner kan skje hvor som helst. Kanskje vi skal kjøpe kvoter eller bygge vindmøller i USA? Eller subsidiere elbiler uavhengig av hvor de registreres? Blir mulighets­rommet så stort at fotfeste og retningssans glipper?

Mulighetene for å være klimaforkjempere uten faktisk å redusere egne utslipp svinner åpenbart.

La oss tenke oss muligheten for at verden skal leve i noen år - eller tiår - med klimainnsats fra noen land, men uten tilslutning fra USA. USA er nest størst i utslipp, størst i velstand, størst i teknologisk potensial og dynamisk entreprenørskap. Ja, da spørs det om ikke disse engasjerte landene må vise blant annet at egne utslippsreduksjoner er mulig og ikke altfor kostbart. Sjekkskriving til stater i sør er viktige, men kan neppe alene vise veien.

Spørsmålene om egne utslipp kommer derfor til å spisse seg til, ikke minst i Europa, og ikke minst i Norge.

Dyre utslippsreduksjoner

For Norges del er det ingen tvil om at utslippsreduksjoner er dyre, men tilgjengelige. Tilgjengeligheten ligger dels i at vi har store fornybarressurser. Kostnadene viser seg blant annet i at det skal sterk lut til - lut som koster - for å anvende strøm i transport. I deler av vår eksportorienterte industri - prosessindustrien - kan vi velge om vi vil hjelpe den med teknologisk utvikling eller la den legge ned: det siste er lett og billig, men kanskje ikke så nyttig.

Endelig kan det hende vi skal være villige til å ta noen normgivende kamper inter­nasjonalt. En slik kamp ville være å vise at økosystemet kan brukes: Skogen kan lagre karbon, og karbon kan lagres i skogens produkter. Kanskje burde landbruket få en kvote som omfattet både beitedyr og skogens lagring? Da kan du får lov til å raute hvis du lar trærne vokse eller bygger kule hus av biomasse. Realitetsorienteringen vil altså kreve at vi ser igjen både på innenlandske utslipp og politikk, og på hvordan dette skal skride from internasjonalt.

Jeg tror derfor ikke det er noen overdrivelse at vi allerede ser USAs presidentvalg i norsk politikk.

Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 24. november.

Les Forskningsnytt fra NHH