Den søte krigen

Kronikk

15. mars 2016 15:07

(oppdatert: 17. mars 2016 15:09)

Den søte krigen

Smågodtkrigen viser at det er konkurranse i dagligvaremarkedet. Men for at prisene på matvarer skal ned, må vi gå mer drastisk til verks, skriver Øystein Foros, professor ved NHH og Erling J. Hjelmeng, professor ved UiO og tidligere leder av dagligvarelovutvalget.

Smågodt til 2,90 pr. hektogram gjør påskeeggene ekstra velfylte i år, og i julen var det ikke ribben som sprengte budsjettet. Like fullt, sammenlignet med våre naboland er prisene i det norske dagligvaremarkedet høye, og utvalget lite. Det fører til konstant fokus på matpriser og konkurranse, ikke minst etter at Coop fikk kjøpe ICA.

En ting vi imidlertid har mye av i Norge, er mange (men små) butikker sammenlignet med våre naboland. Skal man måle konkurransen og vurdere grep for å øke den, kan vi stille to spørsmål: Hvordan fungerer konkurransen mellom de eksisterende aktørene? Og finnes det spesielle hindringer for at nye aktører skal kunne etablere seg?

Når det gjelder konkurransen i markedet, står vi nå igjen med tre store kjeder på detaljistnivå: Norgesgruppen (med profiler som Meny og Kiwi), Rema 1000 og Coop. Dette er en betydelig sterkere markedskonsentrasjon enn i så å si alle andre land. En slik markedsstruktur kan gi en fredelig sameksistens hvor insentivene til priskutt er begrenset. Et illustrerende eksempel er kampanjen fra Kiwi i fjor høst, der de sammenlignet sine priser med Rema 1000.

Konkurransetilsynets utfordring er at dette ikke er ulovlig, med mindre det er direkte eller indirekte kontakt mellom kjedene. Det er det ingen grunn til å tro. Nå er det heller ingen grunn til å legge mye av skylden for de høye matvareprisene på de store matvarekjedene.

Norgesgruppen og Rema 1000 har vært de mest lønnsomme kjedene de seneste årene. Når vi handler for en hundrelapp hos dem, sitter disse kjedene ikke igjen med mer enn 4- 5 kroner i fortjeneste. Så selv om de skulle gi bort all fortjeneste, ville neppe matvareprisene reduseres med mer enn 3- 5 prosent.

Coop har så vidt klart å gå i null de senere årene, og ICA tapte som kjent en femkroning for hver 100-lapp de omsatte de siste årene. Mange synes derfor å overdrive hvor stort potensial for lavere priser som kan hentes ut av mer priskonkurranse mellom dagligvarekjedene.

Når det gjelder etableringshindringer, finnes de på flere nivåer. Tollvernet er en klar kandidat, men gir neppe hele forklaringen på at ikke nye aktører klarer å etablere seg. At fjerning av tollvernet umiddelbart ville stimulert konkurransen, er likevel klart nok.

Utenlandske aktører ville kunne ta med seg sitt vanlige utvalg om de skulle etablere seg i Norge. Politikerne har imidlertid i begrenset grad ønsket å gjøre noe med tollvernet av landbruksmessige hensyn. Så en viktig årsak til høye matvarepriser i Norge er et resultat av ønsket politikk.

"En viktig årsak til høye matvarepriser i Norge er et resultat av ønsket politikk."

Øystein Foros og Erling Hjelmeng

Distribusjon er en annen mulig etableringshindring. Å duplisere distribusjonsnettene til Norgesgruppen, Rema 1000 eller Coop er urealistisk. Etableringshindringene har antagelig økt de siste årene ved at kjedene, med Norgesgruppen i spissen, har overtatt storparten av distribusjonen fra leverandørene.

Isolert sett kan det være effektivt at eksempelvis Norgesgruppen samler distribusjon fra en rekke små og mellomstore leverandører i sitt eget distribusjonsnettverk. Samtidig ligger det i sakens natur at det kan gjøre det vanskeligere for nye aktører å etablere seg og utfordre de store kjedene.

I prinsippet ville det være mulig å pålegge de store kjedene å gi tilgang til deres distribusjonssystem. Det vil tilsvare en tilgangsregulering slik Telenor er blitt pålagt. Erfaringene fra telemarkedet gjør nok at myndighetene neppe er veldig fristet til å sette i gang med en slik løsning, som også vil være svært ressurskrevende å implementere.

Dette må også ses i sammenheng med andre etableringshindringer. Hvis tollvernet i realiteten hindrer utenlandske kjeder fra å vurdere etablering i Norge, er det liten grunn for å hindre for eksempel Norgesgruppen fra å overta distribusjon fra leverandører så lenge det gir effektivitetsgevinster innen dagens markedsstruktur. Ser vi på leverandørsiden, kan det bli lettere for små leverandører å komme inn på markedet når de store dagligvarekjedene tar seg av distribusjon av varene deres.

Nærmere forbrukeren ligger tilgang til butikklokaler. Her slåss kjedene om de beste lokalene, og det er grunn til å tro at det er en strategisk overetablering som forsterker vanskelighetene for nykommere. Som nevnt over, har vi svært mange (små) butikker i Norge. Men heller ikke det er det enkelt for Konkurransetilsynet å gjøre noe med, snarere vil det være opp til den enkelte kommune å legge til rette for nye aktører. Alle husker vel hvordan Lidl i sin tid ble motarbeidet av lokale myndigheter.

Konkurransen er sannsynligvis så sterk som man kan forvente ut fra markedets struktur. Markedsstrukturen er det ikke lett å gjøre noe med, og man kan stille spørsmålet om hvem som har skyld i at det er blitt slik. Burde for eksempel Konkurransetilsynet valgt en mer restriktiv tilnærming i forbindelse med fusjoner og oppkjøp? Kan det gjøres grep for å legge til rette for etablering?

Det har vært vurdert om en lov om god handelsskikk skal regulere forholdet mellom de store dagligvarekjedene og leverandørene. Det vil ikke løse problemene som er skissert over, siden fokus er på de enkelte kontraktsforhold mellom kjeder og leverandører. Effektivitet i disse relasjonene er selvsagt viktig, men en slik lov kunne også lett blitt en unnskyldning for ikke å vurdere endringer som virkelig monner, hvis lavere priser og større utvalg er målet. Da måtte man heller for eksempel begynt med å bygge ned tollvernet.

Artikkelen var på trykk i Bergens Tidende 15. mars 2016.

forskningsnytt