To verdener

Kronikk

6. juni 2016 09:22

(oppdatert: 6. juni 2016 09:32)

To verdener

Produktive jobber skapes når noen tjener penger på å gjøre det, skriver Victor Norman.

Som ung og lovende deltok jeg tidlig på 1970-tallet på en konferanse der næringslivsledere og sosialøkonomer skulle diskutere hvordan en kunne få fart i norsk økonomi. Det var en sjokkerende opplevelse for en uskyldig sjel.

De to gruppene kommuniserte overhodet ikke:

  • Sosialøkonomene talte på ulike måter over temaet plan og styring. De hadde tydelig for sitt indre øye et bilde av varekryssløpet i norsk økonomi, der staten ved å trykke på ulike sluttetterspørselsknapper kunne styre produksjon og sysselsetting i hele samfunnet.
  • De andre talte over temaet kostnader og lønnsomhet; og den modellen de hadde i hodet, var av bedrifter som produserte og skapte jobber i kraft av evne til å konkurrere og innovere.

Et utall uløste oppgaver

Jeg følte meg satt tilbake til 1970-tallet da jeg fulgte debatten mellom Støre og parhestene Solberg og Jensen om hva som er mest effektivt for å skape flere norske arbeidsplasser - debatten der Støre støttet seg på en rapport som angivelig viser at det er 70 ganger mer virkningsfullt å øke offentlige utgifter enn å kutte skattene.

Hvis målet bare er å skape arbeidsplasser, har rapportskriverne opplagt rett. Da må det imidlertid legges til at det å skape flere arbeidsplasser er noe av det letteste som finnes: Vi har et utall uløste oppgaver - bedre tilbud til eldre og pleietrengende, ryddigere parker og gater, lengre og bedre svar til stortingsrepresentanter som stiller spørsmål til statsråder - så om stat og kommune bare ansetter flere folk, kan vi lett skape jobb til alle. 70-gangen er trolig et lavt anslag i så henseende.

Vanskeligheten er å skape produktive jobber.

Mer produktive jobber

Skal vi fortsette å forsvare det høye norske lønnsnivået, må vi ha jobber som er mer produktive enn jobbene i andre land. Det får vi ikke bare ved å fylle på med flere ansatte i en offentlig sektor, som, i hvert fall hvis vi skal tro Produktivitetskommisjonen, allerede sliter med produktiviteten.

Det er viktig at det offentlige sørger for at det er tilstrekkelig samlet etterspørsel i norsk økonomi til at det kan bli jobber til alle. Det er imidlertid like viktig at vi sørger for å ha nok høyproduktive arbeidsgivere til at de jobbene folk får forsvarer lønnen. Å få det, handler om konkurranse, skatt og annet som påvirker bedrifters incentiver.

Når bortimot to milliarder mennesker i verden er kommet opp på en anstendig levestandard i løpet av de siste 300 årene, er det ikke takket være offentlige utgifter. Det skyldes et stykke på vei sparing og investering. Det skyldes imidlertid først og fremst ny og bedre kunnskap. Men, og det er et viktig men: Når ny kunnskap har gitt økonomisk vekst, er det ikke kunnskapen i seg selv vi kan takke - takken må gå til dem som har omgjort kunnskapen til ny, lønnsom produksjon.

Viktigheten av incentiver

Alexander Graham Bell oppfant ikke telefonen - men han fant ut hvordan han kunne tjene penger på den. Det samme gjorde Thomas Alva Edison med glødelampen, Henry Ford med samlebåndet og Steve Jobs med smarttelefonen. Alle fire var profitthungrige innovatører, ikke livsfjerne oppfinnere.

I boken «Why nations fail», som kom for noen år siden, påviser Acemoglu og Robinson hvordan økonomisk suksess eller fiasko først og fremst handler om incentiver - om økonomiske institusjoner som gjør det lønnsomt og trygt å innovere, og som gjør det dyrt å sovne i sokkene.

Det er forbløffende hvor mange som ellers har stor tro på incentiver, glemmer dem i forbindelse med innovasjon og produktivitet. Journalister og avislesere er overbevist om at eiere gjør hva som helst for å slippe å betale skatt, og store deler av det politiske miljø tror at tusener vil gå glipp av fast jobb dersom det blir enklere og billigere for arbeidsgivere å ansette folk midlertidig.

Når det derimot gjelder det eiere og bedrifter lever av - utvikling, produksjon og salg av varer og tjenester - er det en utbredt tro at det skjer av seg selv. Det gjør det ikke.

Det er mer enn 70 ganger så virkningsfullt å stimulere både etterspørselssiden og tilbudssiden i norsk økonomi som bare å stimulere den ene.

Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 4. juni.