Den skandinaviske drømmen
Det er fremdeles grunnleggende forskjeller i hva amerikanere og skandinaver oppfatter som rettferdig skriver professor Alexander W. Cappelen.
De skandinaviske landene er blitt trukket frem i den amerikanske valgkampen på en overraskende måte. Ikke som eksempler til skrekk og advarsel, men som eksempler til etterfølgelse.
Senator Bernie Sanders, som er kandidat i Det demokratiske partis nominasjonsprosess, mener at USA bør se mot de skandinaviske landene, med en generøs velferdsstat, gratis utdannelse og helsevesen for alle, samt sterkt subsidierte barnehager. «I think we should look to countries like Denmark, like Sweden and Norway, and learn from what they have accomplished for their working people», sa Sanders i den første demokratiske debatten ifjor høst.
Hillary Clinton, som fremdeles leder i meningsmålingene, lot seg riktig nok ikke overbevise: «But we are not Denmark. I love Denmark. We are the United States of America,» var hennes svar.
Likevel er det nesten uvirkelig at en amerikansk presidentkandidat, som i de siste meningsmålingene har 42 prosent oppslutning blant demokratene og som vant nominasjonsvalget i New Hampshire, beskriver seg selv om en demokratisk sosialist og har gjort kampen for en mer rettferdig inntektsfordeling til sin fanesak.
Sanders går til valg på et løfte om å øke skattene på de rikeste og bevege USA i retning av en skandinavisk velferdsstat. Men er det mulig for USA å bli som et skandinavisk land - og ønsker de virkelig å bli som oss?
Bakteppet for Bernie Sanders' overraskende oppslutning er en økende erkjennelse i USA av at ulikheten har nådd et historisk høyt nivå. Blant OECD-land er USA et ekstremland med hensyn til inntektsulikhet. Den rikeste prosenten av befolkningen i USA mottar rundt 20 prosent av inntekten, tre-fire ganger mer enn hva den rikeste prosenten mottar i de skandinaviske landene. Den økonomiske veksten de siste tiårene har nesten utelukkende gått til rikeste delen av befolkningen.
Mange amerikanske økonomer har hevdet at det ikke vil være mulig for USA å ha samme omfordelingspolitikk som i Skandinavia, på grunn av dårlig kvalitet på offentlige institusjoner, mindre tillit i samfunnet, større etnisk diversitet, størrelsen på landet og den rollen USA spiller i den globale økonomien.
Ikke minst er det blitt hevdet at USA er motoren i den globale innovasjonsprosessen og at mer omfordeling i USA vil føre til lavere økonomisk vekst i verden som helhet. I dette perspektivet er de skandinaviske landene gratispassasjerer på ulikheten i USA fordi de nyter godt av innovasjonene i USA. Det er imidlertid vanskelig å bli overbevist av dette argumentet, gitt at de skandinaviske landene, spesielt Sverige og Danmark, ofte er rangert blant verdens mest innovative.
Et annet spørsmål er om flertallet i USA virkelig oppfatter de løsningene vi har valgt i de skandinaviske landene som rettferdige. Har amerikanere den samme oppfatningen av hva som er rettferdig fordeling som oss skandinaver?
Sammen med Ingvild Almås og Bertil Tungodden har jeg nylig gjennomført et studie (ennå ikke publisert) av hva amerikanere og skandinaver - nordmenn i dette tilfelle - oppfatter som rettferdig. Vi sammenlignet hva et representativt utvalg av amerikanere og nordmenn gjør når de plasseres i akkurat den samme fordelingssituasjonen.
I begge land ble 1000 deltagere bedt om å bestemme hvordan en bonus skulle fordeles mellom to arbeidere (tilsammen 2000 par med arbeidere). I alle situasjonene hadde den ene arbeideren i utgangspunktet tjent hele bonusen, enten som et resultat av flaks eller som et resultat av ferdigheter.
Vi finner at amerikanere er mye mer villige til å akseptere ulikhet enn det nordmenn er. En langt større andel av amerikanere enn nordmenn mener at ulikheter som skyldes flaks, er akseptable. Og en langt større andel av nordmenn enn amerikanere mener at selv ulikheter som reflekterer prestasjoner, er uakseptable.
Når man følger amerikansk politikk, har man ofte fått inntrykk av at det er større forskjell mellom USA og Norge enn det er mellom høyre og venstresiden i Norge. Dette inntrykket blir bekreftet i vårt eksperiment. Forskjellen mellom USA og Norge i viljen til å akseptere ulikhet er dobbelt så stor som forskjellen mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk.
Så selv om erkjennelsen av hvor mye ulikheten har vokst i USA har gitt Bernie Sanders vind i seilene, så er det fremdeles grunnleggende forskjeller i hva amerikanere og skandinaver oppfatter som rettferdig. Derfor er det nok ennå en stund før den amerikanske drømmen er erstattet av drømmen om den skandinaviske velferdsstaten for flertallet i USA.
Artikkelen var på trykk i DN 26. februar 2016.