PISA har utspilt sin rolle

Kronikk

6. desember 2016 09:08

(oppdatert: 6. desember 2016 09:21)

PISA har utspilt sin rolle

Veien videre må være å gi lærerne frihet til å finne lokale tiltak som virker.

Frykt for fremtiden er et potent retorisk virkemiddel. Når Erna Solberg drar rundt og maner til disiplin, kan det i prinsippet ha større effekt enn Torbjørn Røe Isaksens (H) pedagogiske reformer. Det er ingenting galt i dette.

En god dose disiplin til frokost er bare godt for vår mentale helse.

Røe Isaksen skal ha honnør for å innta et balansert syn på PISA. I Dagsnytt 18 nylig sa han at PISA ikke styrer norsk skolepolitikk og at vi ikke har som mål å vinne denne konkurransen. Han mener vi bør beholde PISA fordi undersøkelsen er viktig internasjonal skoleforskning. Jeg er uenig i at PISA kvalifiserer som forskning. Hensikten med forskning er å vinne ny innsikt om ikke-trivielle sammenhenger og det er heller tvilsomt om PISA oppfyller dette kriteriet.

Problemområdet er forstått

De førstePISA-rapportene ga ny og til dels interessant innsikt om pedagogikk på tvers av landegrensene. Etter gjentatte målinger er det lite nytt å hente. Problemområdet er i all hovedsak forstått, og det trengs ikke mer data for å fastslå dette. Siktemålet med slike undersøkelser er å finne hvilke skolesystemer som mest effektivt lærer ut kunnskap.

Jo bedre skolesystemet er, jo bedre bør resultatene være. Problemet er at statistiske tester sjelden gir svar på årsakssammenhenger. Når resultatene blir bedre, kan det skyldes bedre undervisning, men det kan like gjerne skyldes andre forhold som ligger utenfor skolens kontroll.

Sett fra mittsynspunkt kan resultatene fra PISA enkelt sammenfattes slik:

  • Japan, Kina og Sør-Korea gjør det vesentlig bedre enn alle andre.
  • Alle vestlige industriland scorer for alle praktiske formål likt.
  • Land i utvikling gjør det vesentlig dårligere enn alle de andre.

Umulig statistisk oppgave

Det har interesse å vite at det er slik, men det er en triviell type innsikt som en like gjerne kan få fra en tilfeldig person ute på gaten. Rapporten er kostbar og er ikke verdt pengene. Årsakene mener jeg er trivielle. Land i utvikling har dårlig utbygde skolesystemer og har mye å tjene på å få dette på plass.

Land vi naturlig sammenligner oss med, har i hovedsak samme kulturbakgrunn og driver skole etter de samme prinsippene som oss. De sliter alle med skoletrøtte og umotiverte elever, og har en sammensatt gruppe av gode og mindre gode lærere.

Hvorfor gjør Japan, Kina og Sør-Korea det vesentlig bedre? Grunnen kan naturligvis være at de har bedre skolesystemer, men det er mer nærliggende å tro at årsaken er en helt annen. Disse landene har effektivt organisert samfunnet slik at utdanning er eneste farbare vei ut av fattigdom. En slik kanalisert frykt får elever og foreldre til å kaste alt annet over bord, og intet offer er for stort hvis barnet kan komme seg gjennom nåløyet til avsluttende eksamen. For de få som lykkes er fremtiden lysende.

Å skille effekten av skolesystemet fra ytre årsaker knyttet til motivasjon og fremtidsfrykt, er en nesten umulig statistisk oppgave. Disse sammenhengene er så komplekse at statistiske undersøkelser ikke er et egnet verktøy.

Gi lærerne frihet

Finske Pasi Sahlberg, anerkjent som en av verdens ledende skoleforskere, konstaterer på samme måte som meg at nok er nok. Mengden av «big data» som er tilgjengelig for skoleforskning er allerede så overveldende at den ikke lengre kan utnyttes på en hensiktsmessig måte. Sahlberg tar i stedet til orde for hva han lett humoristisk omtaler som «small data», lokale tilpasninger som effektivt fremmer læringsmiljøet der og da.

Veien videre må være å gi lærerne frihet til å finne lokale tiltak som virker. Det er ganske enkelt slik at løsninger som fungerer godt i Oslo vest kanskje ikke fungerer like godt på østkanten, og kanskje slett ikke i Finnmark.

Jeg er ikke alene om å være skeptisk til PISA-undersøkelsen. Ole Briseid, tidligere ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet, mener han aldri ville ha satt i gang PISA-undersøkelsene hvis han hadde visst hvor galt dette bar av sted. Svein Sjøberg, professor i pedagogikk, var også sentral i oppstartsfasen og har lenge kjempet en heroisk, men tidligere nokså ensom kamp som motstander. Professor Sten Ludvigsen kan også styre sin begeistring over hvordan media har blåst resultatene ut av proporsjon.

Jeg mener ikke vi bør redusere midlene til skoleforskning. Undersøkelser som TIMSS er mindre kontroversielle, spesielt siden hovedsiktemålet i TIMSS er å studere langsiktige nasjonale trender. Det er noe jeg støtter. Lokalt i Norge er det mye interessant å ta tak i, og jeg mener fokus på lokale løsninger er mer fornuftig bruk av pengene enn å satse videre på en internasjonal undersøkelse som langt på vei har utspilt sin rolle.