Stormakten Norge

Kronikk

15. august 2016 09:10

(oppdatert: 15. august 2016 09:16)

Stormakten Norge

Det er dumt og smakløst av oss å gjøre oss kostbare når britene ønsker å spille på vårt lag.

England er ikke hva det var. Det er derimot Norge. Vi strutter av selvtillit og synes det er stas at engelskmennene må krype til korset og spørre oss om de kan få bli med i Efta.

I god storbondetradisjon trekker vi på spørsmålet, understreker hvor vanskelig det er, og sier at vi skal tenke over saken.

Det var annerledes den gang vi var avhengige av Englands velvilje. I 1905 sendte vi Fridtjof Nansen til London for å be om pent vær etter skilsmissen med Sverige. Under første verdenskrig overlevde vi ved å frakte varer for England. Under annen verdenskrig søkte vi tilflukt der.

Da EU ble etablert (og het EEC), klamret vi oss til den britisk-dominerte frihandelsorganisasjonen Efta. Da britene søkte medlemskap i EU i 1962, skyndte vi oss å slå lag. Den gang sa de Gaulle nei takk til oss begge. Da britene nok en gang søkte medlemskap i 1972, fulgte vi igjen deres eksempel - helt til den norske grasrota sa stopp.

Siden har vi, sammen med islendingene og Liechtenstein, og et halvhjertet Sveits, holdt liv i EFTA. Det er, med respekt, en lettere komisk organisasjon som bare har ett viktig formål, nemlig å være formell bro mellom EUs indre marked og de tre helhjertede medlemmene.

Når nå England kanskje trenger denne broen, gjør vi oss plutselig kostbare. I mangel av gode argumenter mumler vi noe om at det kan være uheldig med en organisasjon der ett av medlemmene er mye større enn de andre. Åja. I den delen av EFTA som er med i EUs indre marked har Norge 93 prosent av innbyggerne; slippes britene inn, vil de ha 92 prosent…. Vår opptreden er dum og smakløs.

Den er smakløst fordi England politisk og kulturelt er det landet utenfor Skandinavia vi har de tetteste båndene til, og fordi det er engelskmennene vi helt siden 1814 har vendt oss til hver gang vi har trengt hjelp. Litt må vi kunne yte i gjengjeld.

Den er dum fordi det vil være i vår interesse å få et sterkere Efta.

Hovedproblemet vi har i forholdet til EU, er at vi er små. Selv om det rent formelt er et likeverdig forhold mellom Efta og EU, er realiteten at Norge, Island og Liechtenstein må godta (nesten) alt EU bestemmer. I praksis er Efta i dag bare et organ for håndheving av EUs regler, ikke et organ for samarbeid mellom likeverdige parter.

Mange, ikke minst blant akademikere og embedsmenn, synes at dette er greit, fordi det betyr at norske politikere ikke kan blande seg inn i spørsmål som de kanskje burde holde seg borte fra. At sjølråderetten med det bare er blitt retten til å stå med lua i handa, er i disses øyne bare bra.

Jeg deler ikke det synet. Det kan ofte være gode grunner til å binde seg til en mast, men det er sjelden gode grunner til å overlate valget av mast til fora der vi ikke engang har stemmerett.

EU er en utmerket organisasjon som jeg personlig alltid har ment at vi burde være med i. Den har imidlertid sine klare svakheter. Brussel har en hang til byråkratisering og detaljregulering som kan få selv den mest ihuga EU-entusiast til å gremmes. De toneangivende har i tillegg hele tiden hatt som mål å bygge sterke europeiske sentralinstitusjoner - først kommisjonen, så Europaparlamentet, så sentralbanken og euroen, og til slutt den komplette føderasjonen.

Et sentralisert, byråkratisert Europa står i skarp kontrast til det Norge og andre små, selvbevisste land har ønsket seg. Det norske ønsket har vært et grenseløst Europa med fri handel der folk og bedrifter fritt kan flytte på seg, men hvor landene ellers kan gjøre som de vil. Det eneste store landet som har hatt (og fortsatt har) samme visjonen som oss, er Storbritannia. Det var grunnen til at vi i sin tid fikk delingen av Europa i EU og Efta.

Om Storbritannia igjen blir med i Efta, vil organisasjonen få en tyngde som gjør at EU må ta den på alvor. Med det vil vi og andre som ønsker et åpent, men ikke sentralisert Europa stå sterkere enn før.

I tillegg vil det være en bonus. Går britene inn i Efta, blir de del av det indre marked. Hele det indre marked - også det frie arbeidsmarkedet i Europa. Med det blir de engelske innvandringsmotstanderne hengt opp til tørk.

Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv 13. august 2016.

flere forskningsnyheter