Tid for tiltak

Kronikk

6. april 2016 13:24

(oppdatert: 7. april 2016 13:31)

Tid for tiltak

Norge bør gå i bresjen for arbeidet med å få slutt på skatteparadisenes ødeleggende lovstrukturer, skriver professor Guttorm Schjelderup.

Det store internasjonale graveprosjektet «Panama Papers» er basert på en lekkasje fra det anerkjente advokatfirmaet Mossack Fonseca og viser hvordan mektige personer bruker skatteparadis for å skjule formue og inntekt. Det nye er at mange journalister fra hele verden samtidig er blitt interessert i problemstillingen skatteparadis, og at skatteparadisenes virke­måte dokumenteres detalj.

I tidligere lekkasjer har pressen vært mest interessert i å skandalisere banker og enkeltpersoner, men sakens kjerne er hvorfor verdenssamfunnet ikke får gjort noe med lovstrukturene i skatteparadisene som gir opphav til misbruk.

Tjener på skadelige strukturer

Svaret er at de som sitter med makten i verden ikke ønsker å avskjære misbruksmulighetene. Finansinstitusjoner og tilretteleggere tjener på de skadelige strukturene, og korrupte statsledere og politikere vil ha et sted å gjemme pengene sine.

Det er viktig å få frem at ikke alle som bruker skatteparadis har noe å skjule eller har gjort noe ulovlig. Flernasjonale selskaper bruker for eksempel holdingselskaper i skatteparadis som ledd i sin skatteplanlegging og finansierer sine investeringer globalt via disse selskapene.

Enkeltpersoner som oppgir sine konti og renteinntekter i skatteparadis gjør heller ikke noe ulovlig. Problemet med skattepara­diser er ikke først og fremst det lave skattenivået, men at de brukes til å skjule informasjon.

Skjuler økonomiske realiteter

Økonomene Akerlof, Spence og Stiglitz fikk i 2001 Nobelprisen i økonomi for å vise at privat informasjon hemmer effektive markeder. Skatteparadisene selger privat informasjon til utlendinger, gjennom et lovverk som gjør det mulig å skjule økonomiske realiteter og derved unngå ansvar for handlinger i strid med lover.

Kostnadene knyttet til mangel på transparens bæres av andre land.

  • Skatteparadisene gjør det dyrere å kreve inn skatter, og de bidrar til å skjule korrupsjon, fordi mottager av pengene kan anonymiseres ved å overføre penger til «eierløse» selskaper i skatteparadiser.
  • Fiskebåter eid av «eierløse» postkasseselskaper i skatteparadis uthuler fiskeriforvaltningen og representerer en fare for matvaresikkerheten.
  • I utviklingsland frister lovgivningen i skatteparadis lederne til å stjele fra felles­skapet og bidrar til at institusjoner som kunne forhindret slikt tyveri bygges ned. Det svekker i neste omgang vekstevnen i slike land.

Esemplene er mange. Skatteparadisene har egne regler for utlendinger og deres selskaper. Selskaper som driver lokalt eller har lokale investorer, får ikke drive etter de samme reglene. Reglene for utenlandskeide selskaper tillater ofte bruk av stråmenn i styrer og som aksjonærer, noe som gjør at realitetene bak selskapet kan skjules for tredjepart.

Udaterte, signerte brev hvor styremedlemmer fratrer og hvor aksjer overdras til foreløpig ubestemt mottager, er heller ikke uvanlig. Og bruken av aksjeselskap som styremedlemmer er utbredt slik at ansvaret for handlinger på styrenivå pulveriseres.

Norge ingen sterk bidragsyter

Et selskap er skattemessig hjemmehørende i et skatteparadis hvis styrets funksjon skjer i skatteparadiset. Det finnes en rekke eksempler på at lokale innbyggere leier ut sine navn til tusenvis av selskaper for å knytte selskapet til skatteparadiset, og at personer som har vært døde i flere år, har fungert som styremedlemmer og signert møteprotokoller. Det virkelige styret kan faktisk være i et annet land, men det er vanskelig å avdekke.

Norge har så langt ikke vært en sterk bidragsyter i kampen mot skatteparadisene. Det ligger sterke signaleffekter i Oljefondets kjøp av aksjer i Formel 1, hvor aksjene holdes «in trust» av et selskap på Jersey som det amerikanske senatet konkluderte med var eierløst.

Kapitalfluktutvalget (NOU 2009:19) dokumenterte de skadelige strukturene i skatteparadisene. Et av forslagene fra NOU-en var at Norge burde ta initiativ til å arbeide frem en internasjonal konvensjon som skal forhindre at stater utvikler lukkede lovstrukturer som er egnet til å påføre tap og skader i andre jurisdiksjoner.

Forslaget hadde sin bakgrunn i at andre konvensjoner ofte har vært normdannende, selv om mange land ikke har villet undertegne dem fra starten av. Motkreftene til en slik konvensjon har fremhevet at dette vil underminere OECDs arbeide mot skatteparadisene. OECDs problem er imidlertid at en rekke skatteparadiser er OECD-medlemmer og at OECD derfor mangler evne til å ta skikkelig tak i problemstillingen.

Kanskje kan dokumentene fra Panama få flere til å innse at vi må tenke nytt?

Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv 6. april 2016.

forskningsnytt