En million på jobbjakt
Det er ikke fagarbeiderne som skal reddes i fremtiden. Det er barna deres, sier professor Victor D. Norman. Norge må skaffe jobber til drøyt én million høyt utdannede personer.
Når vi skal omstille til en kunnskapsøkonomi, er det ikke fagarbeiderne som er utfordringen, mener professor i samfunnsøkonomi, Victor D. Norman.
Problemet er akademikerne. I dag har nesten halvparten av alle mellom 25 og 40 år akademisk bakgrunn. De er hovedsakelig de eldste i befolkningen som sitter med grunn- eller videregående skole.
– Og det er ikke dem vi skal omstille oss for. Det er for at den 50-prosenten som har universitets- og høyskoleutdannelse skal få en meningsfull arbeidsplass. Det er dette det handler om, sier Norman.
Hvorfor går det så tregt?
Diskusjonen om omstilling og kunnskapsøkonomi fant sted på et utdanningspolitisk seminar, «Overgangen til det kunnskapsbaserte samfunn. Hvorfor går det så tregt?» til ære for professor i samfunnsøkonomi og tidligere NHH-rektor Jan I. Haaland. Han fylte nylig 60 år.
Til sammen utgjør akademikerne i dag vel én million arbeidstakere. Tallet vil stige til halvannen million i løpet av de neste 10-15 år. Utfordringen vår er hvordan vi skal gjøre denne millionen til høyproduktive arbeidstakere. Det er dette omstilling til kunnskapsbasert økonomi handler om. Det er ikke noe annet, mener Norman.
– Klarer vi dette, vil norsk økonomi klare seg flott i fremtiden. Men klarer vi det ikke, hjelper det lite hva vi ellers gjør.
Kjøttvekten
Får vi ikke vekst i produktiviteten for denne millionen, så er kjøttvekten så stor at vi ikke får særlig økonomisk vekst i Norge i det hele tatt. Hvordan skal vi løse dette? Svaret, mener Norman, er i hvert fall ikke mer avansert samlebånd. Da klarer vi ikke nyttiggjøre oss den kunnskapen folk har tilegnet seg på skolebenken.
NHH-professoren anbefaler å ta utgangspunkt i IBMs gamle slagord «Machines should work; people should think». Den første delen av utsagnet er veldig enkelt, mener den tidligere NHH-rektoren og statsråden. Å få maskiner til å jobbe.
– Vanskeligheten ligger i den andre biten. Hvordan får arbeidstakere til å tenke og gjennom det bli mer produktive. Vi må ha virksomheter som kan bruke store mengder arbeidskraft. Vi har noen sånne bedrifter i dag, med Telenor og Kongsberg som glitrende eksempler. Problemet er at det er altfor få.
Hvem er det noe galt med?
Hvorfor har vi ikke kommet lenger, spurte Norman. Han nevnte tre ikke-ekskluderende alternativer.
– Noe i veien med næringslivet. Noe er galt med akademia. Eller kanskje det ikke noe i veien med noen av dem? Jeg tror det er elementer av alle tre, men jeg tror det viktigste å huske på er at store omstillinger tar veldig lang tid. Dette er helt sentralt i diskusjonen.
Norman ville ikke nærmere inn på næringslivspolitikken, men gikk direkte til universitets- og høyskolefeltet. Klart at vi trenger forskere av høy internasjonal klasse, ingen tvil om det. Vi trenger rask import av kunnskap utenfra. Vi må være nær verdensfronten på kunnskap. Vi må har forskere som følger med på hva som skjer og har nettverk der ute og som kan plukke opp nye ideer.
Ingen gladmelding
Norman advarte også universitetene og høyskolene om ikke å la kunnskapen stoppe hos forskeren. Det er meningsløst, mener Norman.
Professor ved Institutt for samfunnsøkonomi og leder for CELE, Kjell G. Salvanes, har ingen spesielt gode nyheter for fremtidig vekst, som skal basere seg på kunnskap og utdanning.
– Jeg har ingen gladmelding, men mange dårlige, innledet Salvanes, Institutt for samfunnsøkonomi.
Som medlem i Produktivitetskommisjonen i to år, har Salvanes analysert hvordan Norge gjør det sammenliknet med andre europeiske land.
lav fart
Vi befinner oss ikke på topp når det gjelder forskning, innovasjon og adopsjon av ny teknologi. I den første rapporten sa kommisjonen at denne posisjonen ikke er forenlig med høy produktivitetsvekst og et fortsatt høyt inntektsnivå på sikt. Vi står overfor endel store utfordringer.
– Vi har i flere tiår vært en oljebasert økonomi. Vi har hatt store inntekter fra andre naturressurser tidligere, ikke minst har fiskeri vært viktig. Men den ressursbaserte økonomien basert på oljen, og den industrien som har blitt bygget rundt oljen, er i en annen skala. Det lokomotivet er i ferd med å miste farten, sier Salvanes.
Kunnskapsbasert økonomi
Vi går fra ressurs-basert til en kunnskapsbasert økonom. Olje var også basert på kunnskap, understreket Salvanes, men i dag og i tiårene som kommer, vil kunnskap bli langt viktigere og en avgjørende konkurransefaktor.
– Fra 1996 til 2005 var snittproduktiviteten på tre prosent i året. I dag er den under én prosent, og dette er ikke en midlertidig nedgang. Det ser ut som om det er et stabilt lavere nivå.
Selv om Norge ikke har gjort det bedre enn sammenliknbare land på blant annet forskning og innovasjon, har vi opplevd det som bedre. På konsum har det sett veldig bra ut i Norge. Det er oljen som har vært viktig for denne opplevelse, mener professoren.
Myte om utdannelse
Salvanes mener ressursboomen Norge har hatt de siste tiårene har hatt noen skjulte effekter, som kan ha bidratt negativt for omstillingsevnen. Det har vært tung satsing på oljerelatert forskning, og innovasjon og adopsjon av ny teknologi i andre næringer kan ha blitt svekket.
Dette har ikke vært godt nok analysert, mener han. Mange har også gått direkte ut i godt betalte oljejobber, uten å gå via utdanningssystemet.
– I Norge har vi en forestilling om at utdannelsesnivået er svært høyt og at kvaliteten er veldig god. I fjor høst var det til og med noen som mente at nivået var for høyt.
Ser du på andel med master- og doktorgrad, sier Salvanes, for det er denne gruppen som er viktig i innovasjons- og adopsjonssammenheng, ligger Norge under gjennomsnittet, ifølge OECD-tall.
– Dette kan en like eller ikke like, men fenomenet er ikke uvesentlig, sier Kjell G. Salvanes.