Kina og oss

Kronikk Av Ola Honningdal Grytten

21. september 2015 21:45

(oppdatert: 21. mars 2016 21:47)

Et politisk dilemma i verdens største økonomi er blitt til et finansielt problem i verdensøkonomien.

Ola Grytten

Kina og oss

En viktig årsak til at resten av verden blir forkjølet når Kina nyser er at landet er blitt verdens største økonomi, skriver Ola Grytten i Bergens Tidende 20. september.

Faktisk skjedde det ifølge FNs statistikere tidlig i år, i første kvartal av 2015.

Det har vært skrevet og sagt mye om kinesisk økonomi de siste ukene, ettersom børskrakket har fått store internasjonale konsekvenser.

I dag står Kina alene for 17 prosent av verdens verdiskaping målt som bruttonasjonalprodukt i såkalte kjøpekraftspari­teter, det vil si justert for ulike valutakurser og prisnivå landene imellom.

Etter Kina følger USA med vel 16 prosent, eurosonelandene med til sammen mellom 12 og 13 prosent. Deretter India med syv prosent, Japan med drøyt fire og Russland med vel tre prosent. Så sent som i begynnelsen av 1990-årene utgjorde Kinas andel av verdens BNP bare 2,3 prosent. Siden den tid har veksten vært formidabel.

Veksten har kommet som et resultat av bevisst satsing på investeringer innen industri. Gjennom å ta i bruk teknologi fra Nord-Amerika, Europa, og Japan, kombinert med rimelig kinesisk arbeidskraft og streng disiplin har Kina vært i stand til å konkurrere ut de fleste land på produksjon av industrivarer. Det har gitt dem store overskudd i utenrikshandelen ettersom kapital har strømmet inn i landet som produkt av store handels­overskudd, forsterket av en lavt priset kinesisk valuta, Yun.

Kapitalen har ikke gått til å forbedre folks levestandard eller levesett. I stedet er den blitt reinvestert i innenlandsk indu­stri, og etter hvert i utenlandsk industri. Slik har det samlede kinesiske produksjonsvolum og overskudd lenge forbedret seg uten det har kommet arbeiderne til gode i særlig grad.

Det er nok flere årsaker til at folket ikke har fått smake så mye av den søte kaken. En viktig årsak er at økt avlønning ville ha økt kostnadsnivået og dermed svekket konkurranseevnen. Overskuddene ville ha falt og vekstkraften i økonomien ville ha avtatt.

Da kunne heller ikke kinesisk kapital ha kjøpt opp så mye av næringslivet i andre land, både i vesten og i den tredje verden, ikke minst i Afrika. Det ville innebåret langt mindre kontroll over både verdensøkonomien og finansmarkedene.

En av de viktigste årsakene til at det kinesiske folket ikke har fått del i den kinesiske statens velstand, er frykten for å miste makt. De kinesiske myndighetene har måttet gå en hårfin balansegang. Folket har fått nok å spise for ikke å gjøre opprør, samtidig som de er nedlesset i såpass mye arbeid og såpass lite velstand at de ikke aktivt forlanger at det kommunistiske diktaturet skal vike plass for vestlig demokratisk styresett.

Nå er Kina er i ferd med å nå et produksjonstak. Det er ikke lenger mulig å investere seg til like stor vekst som før. Vi finner i dag store byer og industriområder, godt utbygd med motorveier og industrilokaler, sykehus og skoler. Problemet er bare at stadig flere av dem er ubebodd.

En stund prøvde myndighetene å investere seg ut av disse problemene, med det resultat at de bare er blitt enda større. Nå har imidlertid myndighetene bestemt seg for å forsøke å omstille produksjonen. De skal ha valgt en strategi som vil en større del av rikdommen folket til gode.

Jeg er ikke sikker på at dette en villet strategi ut ifra noe edelt ønske om bedre fordeling av goder. Jeg tror det er noe som har presset seg frem. Den investeringsdrevne veksten er ikke lenger bærekraftig. For at den økonomiske veksten skal fortsette og lederne sitte trygt, må de tillate at produksjon for hjemmemarkedet stiger. Det vil holde verdiskapingen oppe og arbeidsledigheten nede.

På den annen side kan ikke folket få for mye, da vil de også kunne forlange demokratiske reformer. Slik vil kommunistpartiet tape makt og innflytelse. Kanskje vil selve den politiske statsstrukturen forvitre. Derfor har også myndighetene vært forsiktige med å pumpe inn for mye likviditet for å holde hjulene i gang.

Krisen i Kina handler således ikke bare om økonomi, børs, finansmarkeder og økonomisk politikk. Den handler om kinesiske myndigheters balansegang for å holde på et politisk system som for lengst er foreldet. Det har store konsekvenser for norsk økonomi. Den kinesiske nedturen har svekket oljeprisen ytterligere. Finansmarkedene, med børsen i spissen, opptrer nervøst.

Et politisk dilemma i verdens største økonomi er blitt til et finansielt problem i verdensøkonomien.