Ustanselig innvandring

Kronikk Av Victor Norman

28. oktober 2015 20:19

(oppdatert: 21. mars 2016 20:24)

Det sentrale for vellykket integrering er at vi får migrantene i produktivt arbeid.

Victor D. Norman

Ustanselig innvandring

Arbeidsrettede tiltak som virker, er noe av det møst lønnsomme som virker, skriver professor Victor D. Norman i Dagens Næringsliv 24. oktober.

Folk på vandring er som vann - de finner veier.

Selv om det er interessant å diskutere hvor mange flyktninger vi ønsker å ta imot (og leserne av denne spalten kjenner mitt syn på det spørsmålet), er det viktigere å diskutere hvordan vi skal ta imot det store antallet flyktninger som allerede er kommet til Norge og det enda (mye) større antallet migranter som etter alt å dømme kommer i årene fremover. 

I den diskusjonen er det ikke særlig interessant om migrantene er lønnsomme for oss eller ikke. Forsøk på å beregne det kan være faglig spennende og gi opphav til pirrende nyhetsoppslag, men de har like lite praktisk relevans som beregninger av om det er lønnsomt at det regner i Bergen. 

Det som derimot er relevant, er hvordan vi kan og bør innrette oss for å gjøre innvandringen til mest mulig av et gode både for migrantene og for oss selv. I den diskusjonen kan lønnsomhetstenkning ha en viktig plass.

Det sentrale for vellykket integrering er at vi får migrantene i produktivt arbeid. En gjennomsnittlig arbeidstager i Norge skaper verdier for rundt 650.000 kroner per år. Vi kan grovt regne at det offentlige får vel 200.000 av dette i arbeidsgiveravgift og inntektsskatt. En uføretrygdet på minsteytelse får på sin side omtrent samme beløp i overføring fra det offentlige. Stat og kommune har altså ihvertfall 400.000 per år å tjene på å få en person over fra trygd til produktivt arbeid. Nåverdien av dette, for en person på 30 år (og med det potensielt 35 år foran seg i arbeidslivet), er nærmere ni millioner. 

Dette betyr at arbeidsrettede tiltak som virker, er noe av det mest lønnsomme som finnes; om vi kan heve sannsynligheten for at en 30-åring skal komme i varig arbeid, fra 20 prosent til 50 prosent, er tiltaket lønnsomt for det offentlige så lenge kostnaden ikke overstiger drøyt 2,5 millioner. 

Når regjeringen skal fremlegge tilleggsproposisjonen om tiltak for flyktninger, bør den derfor ikke være redd for å bruke penger på tiltak som øker sannsynligheten for at flyktningene kommer i jobb. Blant de tingene som vil bidra til det, er rask saksbehandling og kort opphold i asylmottak, effektiv norskopplæring, og rask bosetting og integrering i kommuner der det finnes jobber. 

Dette vil koste mye. Ifølge Erna Solberg er kostnadene per flyktning i dag rundt én million. Det synes ikke å være nok til å få rask saksbehandling og integrering - ihvertfall går begge deler betydelig saktere enn ønskelig. Selv om det sikkert er et effektiviseringspotensial også i flyktningadministrasjonen, er presset på UDI og kommunene nå så sterkt at dette neppe er noe godt tidspunkt for omorganisering og rasjonalisering. Hvis vi skal få rask integrering, bør vi derfor belage oss på å bruke enda mer per flyktning enn vi gjør i dag. 

Om vi kan heve sannsynligheten for at en 30-åring skal komme i varig arbeid, fra 20 prosent til 50 prosent, er tiltaket lønnsomt for det offentlige så lenge kostnaden ikke overstiger drøyt 2,5 millioner.

Victor D. Norman

Noe av ekstrautgiftene kan en med fordel få plass til ved å omprioritere innenfor den budsjettrammen regjeringen allerede har foreslått. Som mange av mine kolleger har pekt på, virker det som om pengene har sittet litt løst i årets budsjettrunde, så en ekstra kuttrunde hadde neppe vært dumt. 

Skal en finne plass til alt ved omprioriteringer i budsjettet, er jeg imidlertid redd for at satsingen blir for svak - at UDI ikke får nok til å sikre rask gjennomstrømning, at det blir for lite til integrering i kommunene, og at man i desperasjon bosetter for mange av flyktningene i kommuner der det ikke finnes jobber. Isåfall vil flyktningskeptikerne få rett: Da blir dagens flyktninger fremtidens trygdemottagere. 

For å få plass til en tiltakspakke som monner, mener jeg derfor at vi må være villige til å dekke en betydelig del av den ved å øke budsjettrammen. 

For dem som allerede er bekymret over bruken av oljepenger innenlands, kan dette kanskje virke uansvarlig. De bør imidlertid huske at vellykket integrering vil styrke fremtidige offentlige finanser, mens mislykket integrering vil svekke dem. Om økt bruk av oljeinntekter er det som skal til for å få vellykket integrering, er det derfor ansvarlig å gjøre det - og uansvarlig å la være.