Plastisk velstand

Kronikk Av William Brochs-Haukedal

2. mars 2015 18:24

(oppdatert: 21. mars 2016 18:27)

Det er ikke noe problem for en gjennomsnittlig norsk lønnsmottaker å sikre seg en million i kreditt med et lite antall kort.

William Brochs-Haukedal

Plastisk velstand

Hva er laget av plast, gir opplevd rikdom, løser problemer, men skaper andre, spør professor William Brochs-Haukedal.

Du har sikkert gjettet det. Det handler om kredittkort. Nesten alle voksne nordmenn har minst ett slikt, og det samme gjelder for store deler av verden for øvrig. Slike kort har både fordeler og ulemper. De glatter ut svingninger i din privatøkonomi slik at levestandarden kan holdes relativt stabil.

I tillegg er det et bekvemt betalingsmiddel fordi de overflødiggjør kontanter. De muliggjør også konsum som kan være komplisert med kontanter. Eksempler på dette er bilutleie og hotellovernatting.

Kredittkort fungerer dessuten som identitetsmarkør, fordi det er knyttet sosial status til ulike korttyper. Noen kort er vanskeligere tilgjengelig enn andre. De som gir mest status blir man invitert til, og kan ha svært høye årsgebyr. For tiden er disse ofte sorte eller såkalt platinum.

I tillegg kan man få kort som viser hvilken klubb man tilhører, og hvilken bil eller båt man eier. Det mest outrerte eksempelet jeg har sett har en liten diamant festet på forsiden. Jeg er mest usikker på kort med familiefoto: Ønsker jeg egentlig å bli minnet om min familie når jeg spanderer noe ekstra dyrt på meg selv?

Forøvrig er betalings- og kredittkort underlagt en egen ISO-standard som regulerer utseende, dimensjoner og materiale (PVC). Ifølge denne skal slike kort være 85.60x53.98mm, med avrundede hjørner hvor radius er 2.88-3.48mm (finn frem målebåndet!).

Det er ulike versjoner om kredittkortets opprinnelse. Det har til alle tider vært benyttet mye rart som betalingsmiddel (penger): konkylier og store steinhjul er et par eksempler. Plast er bare ett av mange materialer i så henseende, men det spesielle med kredittkort er nettopp kreditten.

Disse erstattet i sin tid brev og sjekker, hvor en utsteder garanterer for dokumentets pålydende. De fleste peker på Diners Club som kredittkortets opprinnelse rundt 1950, men prinsippet kan føres tilbake til 1800-tallet.

Kortbetaling er populært fordi det gir mange fordeler. Men alle vet at de også har uheldige sider. Vi bruker for eksempel mer penger når vi handler på kreditt: Det er mer psykologisk smertefullt å betale med kontanter enn på kreditt, som kan oppleves nesten gratis. Litt mer overraskende er det kanskje at kredittkortlogoer i seg selv stimulerer ønske om konsum: En rekke studier viser at lysten til å handle forsterkes når logoen er synlig.

Det er også andre psykologiske mekanismer som gjør kredittkort skumle og dytter oss inn i luksusfellen. Kortene kommer med en kredittgrense som i Norge er blitt stadig høyere. Det er ikke noe problem for en gjennomsnittlig norsk lønnsmottaker å sikre seg en million i kreditt med et lite antall kort.

Problemet er at kredittgrensen psykologisk sett fungerer som en standard for hva en har råd til. En mobiltelefon til åtte tusen kroner virker rimelig når en har et kort som gir tre hundre tusen kroner i kreditt. Også dette er påvist i flere studier og er godt dokumentert.

Min favoritt blant psykologiske mekanismer har den lite sjarmerende tittelen «reaktans». Fenomenet er grundig utforsket, og noe skal jo barnet hete. Reaktans er reaksjon på å bli fratatt noe man føler seg berettiget til. Reaksjonen innebærer at man øker innsatsen for å gjenvinne friheten til valget man føler seg fratatt. Og opplevelsen av å være fratatt noe er subjektiv, som valget å kjøpe noe som føles fortjent: «fordi jeg fortjener det».

Slike situasjoner oppstår lett når man står overfor produkter og tjenester som er sjeldne eller dyre. Når mistanken oppstår at en egentlig ikke har råd (friheten til å velge er fratatt deg), er det lett å trekke opp kredittkortet for å gjenvinne «friheten». Der og da er dette viktigere enn å ta en rasjonell økonomisk beslutning.

Og pass på: Konsumbeslutninger som dette har større betydning enn om kortkreditten har ti eller tyve prosent rente, så her må man ha perspektiv på tingene. For de fleste er det tross alt tale om prosenter av relativt små beløp. Det er langt mer kostbart å kjøpe ting eller tjenester som man kunne klart seg uten.

Planlegging av pengebruken gir best treffsikkerhet på det vi ønsker oss mest. Kanskje kredittkort burde komme med en manual for impulskontroll?

Kommentaren var på trykk i BT 1. mars.