En suksessformel for entreprenørselskaper

20. februar 2014 12:44

(oppdatert: 21. mars 2016 12:48)

En suksessformel for entreprenørselskaper

Finansiering fra både lokale og internasjonale risikokapitalister sikrer levedyktighet for entreprenørselskaper, særlig i u-land i vekst. Det viser forskning som FIBE-prisvinner Tyler Hull har gjort.

- Risikokapital (venture capital) handler om mer enn bare å skaffe finansiering til selskaper i startfasen. Risikokapitalistene bidrar også med ekspertise, og målet er å gi selskapet suksess, sier Tyler Hull, som er postdoktor ved Institutt for finans ved NHH.

I en ny studie av 45 land har Hull sett på sammenhengen mellom entreprenørselskapers suksess og hvordan selskapene er finansiert. Studien omfatter 30 i-land og 15 framvoksende nasjoner, som er u-land på vei mot å bli i-land, som Brasil eller India.

- Spørsmålet vi stiller, er hva som er viktigst: nærhet og lokalkunnskap eller internasjonal erfaring og kunnskap. En tenker gjerne at jo nærmere risikokapitalistene er selskapet de investerer i, rent geografisk, desto større er suksessraten. På den andre siden kan du se for deg at profesjonelle og erfarne internasjonale risikokapitalister gir best utfall. Det vi ser, er imidlertid at syndikater som består av både lokale og internasjonale risikokapitalistselskaper, gir de beste resultatene, sier Hull.

Varig effekt

En måte å måle suksess på er å se på hvorvidt entreprenørselskapet blir børsnotert eller ikke. Studien viser at syndikater mellom lokale og internasjonale risikokapitalister gav størst sannsynlighet for børsnotering. Studien viser også at de positive effektene syndikatene hadde på entreprenørselskapene, var langvarige.

- Vi så at de som var støttet av både lokale og internasjonale risikokapitalister, fremdeles hadde større verdiskaping tre år etter at de ble børsnotert, enn selskaper som fikk støtte fra syndikater mellom bare lokale eller bare internasjonale risikokapitalister, sier Hull.

Studien viser at suksessen ikke bare skyldes at syndikatene mellom lokale og internasjonale risikokapitalister satser på mer levedyktige selskaper, men at den kan også forklares med at risikokapitalistene ofte blir i selskapsstyrene og fortsetter å bidra med sin doble kompetanse.

- Det å overvåke investeringen gjør sannsynligheten for suksess større, sier Hull.

Fremvoksende nasjoner

Hull viser at den positive effekten av samarbeid mellom lokale og internasjonale risikokapitalister er sterkere i fremvoksende økonomier enn i i-land.

- I i-land som Norge sitter de lokale risikokapitalistene gjerne på den samme kunnskapen som de internasjonale, og det er derfor mindre viktig hvem det er som investerer i entreprenørselskapene, sier Hull.

I «nye» nasjoner derimot kan de lokale forholdene være uforutsigbare.

- Ofte vet ikke de internasjonale risikokapitalistene helt hva de begir seg ut på. Ved å samarbeide med lokale selskaper får de bedre kunnskap om markedet, sier Hull.

Forskningen viser også at de lokale risikokapitalistene tilegner seg ny kunnskap fra samarbeidet med de internasjonale selskapene.

- De som har samarbeidet med internasjonale risikokapitalister én gang, har mindre sannsynlighet for å gjøre det flere ganger. Samtidig gjør de det varig bedre enn andre lokale risikokapitalister etter samarbeidet. Det tyder på læring.

Nyttig for myndighetene

Ifølge Hull kan studien være nyttig for nye nasjoner fordi den bidrar til å forklare hva som får lokalt entreprenørskap til å lykkes.

- Det å skape en lokal risikokapitalistindustri er en del av suksessformelen, slik at disse selskapene kan samarbeide med internasjonale selskaper. Samtidig må myndighetene oppmuntre internasjonale risikokapitalister til å investere i landet. Man kan ikke bare gjøre en av delene. For å tiltrekke seg internasjonale selskaper kan landene for eksempel tilby skatteinsentiver eller innføre mindre streng kapitalkontroll, sier han.

Selv om syndikater mellom lokale og internasjonale risikokapitalister er mest effektfulle i nye nasjoner, mener Hull at de også kan være nyttige i i-land som Norge.

- I Norge har vi mange dyktige risikokapitalister innenfor olje og teknologi, men kanskje ikke innenfor medisinsk industri. Da kan det være en fordel å samarbeide med internasjonale risikokapitalister som sitter på den kompetansen, sier han.

Tyler Hull vant FIBE-prisen 2014 for artikkelen «Do local and international venture capitalists play well together? A study of international venture capital investments». Hull er postdoktor ved Institutt for finans ved NHH. Han har en PhD i internasjonal økonomi og finans fra International Business School ved Brandeis University i Massachusetts.

Tekst: Torill Sommer