Lange skygger

Kronikk Av Victor Norman

6. september 2012 17:48

(oppdatert: 1. mars 2016 17:51)

Lange skygger

Kommentar: Krisen i Europa nå har mange likhetstrekk med Arendal etter krakket i 1886, skriver Victor D. Norman i sin spalte i Dagens Næringsliv 28. juli.

Trefoldighetskirken i Arendal står som et minnesmerke på krakket som skjedde i 1886

Krisen i Europa nå har mange likhetstrekk med Arendal etter krakket i 1886. I vår kom endelig en bok om krakket i Arendal i 1886. Johs G Torstveit har skrevet en spennende bok om en boble og en nedtur som neppe har hatt sin make i norsk økonomisk historie.

Den sprakk da banksjefen i Arendals Privatbank, Axel Herlofson, 2. oktober 1886 ble arrestert på kaien i Kristiansand på flukt til utlandet.

Historien har alle ingredienser fra en økonomisk såpeopera - en genierklært banksjef som kaster seg ut i villere og villere spekulasjoner for å opprettholde sin image, som med begeistring får med seg familie og venner på eventyret, som får både sin egen bank og andre banker til å låne seg ubegripelig store beløp, og som til slutt skriver falsk, stjeler aksjer han har stilt som sikkerhet for lån, og omhyggelig raderer ut tall i bankens bøker for å kamuflere underslag.
Det mest interessante ved historien er likevel ikke boblen og krakket i seg selv, men det lange etterspillet. Arendal var på 1870-tallet den viktigste sjøfartsbyen i Norge, og kanskje i Norden. Det var også en stor by. Arendal var jevnstor med Stavanger, Drammen og Trondheim - bare Kristiania og Bergen hadde vesentlig flere innbyggere.
Ikke minst var det en velstående og selvbevisst by - så selvbevisst at man rett før krakket startet byggingen av det som skulle bli kirken med det høyeste tårn i Norden, og med så mange velstående at man på kirkegården hadde en egen terrasse for de bemidlede.

Storheten falt i grus med Axel Herlofson. De fire bankene i byen gikk overende etter tur i månedene etter krakket, byens formue ble redusert med en tredjedel på litt over ett år, og sjøfartsbyens tonnasje ble halvert fra 1885 til 1900. Folketallet i byen begynte raskt å falle, og i løpet av et par tiår hadde Kristiansand overtatt posisjonen som den toneangivende byen på Sørlandet.
I dag er Arendal en hyggelig, middels stor by noen kvartmil vest for Risør. Det gamle rådhuset står som et praktfullt monument over storhetstiden, og Trefoldighetskirkens tårn som et minnesmerke over boblen og krakket. Et annet minnesmerke er Det norske Arbeiderparti, som ble stiftet i Arendal i 1887 som en direkte følge av krakket.
Som Risørgutt med småbyguttens komplekser overfor større nabobyer har jeg alltid syntes at historien om krakket i Arendal er ustyrtelig morsom. Det er sikkert mange som, med rette, ville finne et annet adjektiv mer passende. Men er historien noe mer enn det? Jeg tror det.

Arendals (og de øvrige sørlandsbyenes) fall skyldtes selvfølgelig ikke bare Axel Herlofson og hans venner. De mer enn 300 seilskutene som var hjemmehørende i Arendal i 1875 var i realiteten nesten verdiløse i løpet av få år, etterhvert som engelskmennene gikk over til dampskip og dumpet sine raske, gode skuter på verdensmarkedet.
Arendal trengte derfor sårt til noe nytt og annet enn seilskipsfart om byen skulle fortsette å blomstre. Den virkelige tragedien var at Axel Herlofson og de andre unge i byen ikke brukte sitt talent på å utvikle dette nye. De startet riktignok en teglfabrikk, men ellers var det stort sett eiendom, trelast og seil de spekulerte i.

Det kunne likevel ha gått bra, for byen manglet ikke innovative talenter. Det er nok å minne om at to av pionerene bak norsk vannkraft - Gunnar Knudsen og Sam Eyde - var fra Arendal. Jappetilstandene i Axel Herlofsons storhetstid og krisen etterpå skremte imidlertid bort de fleste.

Gunnar Knudsen giftet seg til Borgestad ved Porsgrunn og startet Norges første elektrisitetsverk der i 1885. Sam Eyde fant veien til Rjukan og Tyssedal, og begynte først å interessere seg for Arendalsområdet igjen etter at hans rival Ragnvald Blakstad hadde etablert seg der nede. Da var det forlengst for sent å gjøre Arendal til sentrum for den nye kraftnæringen i Norge.
Det hjalp ikke at kommunen og næringslivet håndterte krisen mildt sagt dårlig. Istedenfor å avgrense krakket til Axel Herlofsons bank, skapte de så stor usikkerhet om den andre store banken i byen, Arendals Sparebank, at det ble ruin også på den - og da den så falt, fulgte de siste to, mindre bankene med. Med det ble nedturen så sterk og så langvarig at byen forsvant, som gjennom et ormehull, inn i et søvnig sørlandsunivers med mer blues enn jazz.

Man skal alltid være forsiktig med å trekke historiske paralleller. La meg allikevel minne om: (1) at de vestlige industrilandene i mange år har vært i samme stilling vis-a-vis Asia, som Arendal var vis-a-vis engelsk skipsfart (2) at subprimeboblen og finanskrisen har mange likhetstrekk med Herlofson & Cos spekulasjoner i eiendom og seilskip, og (3) at Eurosonens håndtering av statsgjeld og bankgjeld i etterkant av krisen i foruroligende grad minner om Arendals håndtering av de tre siste bankene i byen.

Arendal skal i august i år arrangere det første norske stormøtet mellom næringsliv og politikk. Det er flott at norske politikere får besøke Arendal. Fru Merkel ville imidlertid hatt enda større utbytte av et besøk i byen.