Nylig gikk min NHH-kollega Rögnvaldur Hanneson ut og foreslo å senke lønnen til lavt kvalifiserte personer med lav produktivitet for å kunne holde dem i arbeid (Bergens Tidende, 26. sep. 2012). En uheldig bieffekt av Hannessons forslag vil være at arbeidstakere som allerede er ansatt i lavt betalte jobber, ville få enda mindre utbetalt. Dette vil kunne øke forskjellene mellom fattig og rik enda mer, noe som er omstridt i Norge - for å si det forsiktig.

Det er faktisk mulig å holde lavt kvalifiserte personer i arbeid og å gjøre dem attraktive på arbeidsmarkedet uten å redusere nettolønnen. Den nobelprisvinnende økonomen Edmund S. Phelps fra Columbia University foreslo allerede i 1997 i sin bok Rewarding Work, å subsidiere skatten til lavtlønnede arbeidstakere for å øke deltakelsen på arbeidsmarkedet og redusere næringslivets kostnader ved å ansette arbeidstakere. I Phelps ånd vil jeg foreslå at vi slutter å subsidiere gjeld over skatteseddelen, og heller innfører en flat skatt (eller negativ inntektsskatt) for alle som er i arbeid. Dette vil være enkelt å gjennomføre med den infrastrukturen som allerede er på plass i det norske skattesystemet, og det ville ikke medføre noen betydelige økte offentlige kostnader.

Hva ville så dette innebære i praksis? Følgende raske overslag illustrerer hvilke størrelser vi snakker om: Ved utgangen av 2010 hadde norske husholdninger gjennomsnittlig 992.000 kroner i gjeld ifølge SSB (2012). Norske bankers utlånsrente lå i 2011 typisk på 5 prosent (Norges Bank, 2012). Dette gir en rentekostnad på 49.600 kroner, hvorav 28 prosent, eller 13.888 kroner, kan trekkes fra husholdningens skatteregning.
Merk at dette tallet er den gjennomsnittlige skatterabatten - en del husholdninger som har lite gjeld, får liten eller ingen rabatt, mens en del husholdninger med stor gjeld får tilsvarende større rabatt. Regner vi at vi har 2,2 millioner husholdninger, subsidierte vi gjelden deres med 30,5 milliarder kroner over skatteseddelen i 2010. Ved å kutte ut denne subsidien og fordele pengene jevnt på alle 2,6 millioner norske arbeidstakere, kunne man subsidiert hver ansatt med 11.751 kroner.

Dette ville løst en rekke problemer som Norge for tiden strever med. Det ville oppmuntre til arbeid og til økonomisk aktivitet fremfor inaktivitet. Ofte har skattesystemene uønskede atferdsmessige konsekvenser ettersom mennesket har tendens til alltid å tilpasse seg optimalt. For eksempel: Hvis vi beskatter inntekt høyt, medfører det at vi jobber mindre. Hensikten med forslaget mitt er å skape insentiver så det blir attraktivt å arbeide. I kontrast skaper rentefradrag klare insentiver å ta opp mer gjeld.
For det andre ville det sikre at lavtlønnede arbeidstakere subsidieres overproporsjonalt i forhold til inntekten. Det vil si at skattesystemet ville foreta en omfordeling fra de relativt velstående til de fattigere og fra inaktive til aktive personer. Ideen er å ta vekk skattefordelen ved å ha gjeld, som implisitt subsidierer rike mennesker siden de kan påta seg mer gjeld på grunn av høyere økonomisk sikkerhet for å finansiere flere og større hus, båter osv.

Ved å erstatte en økonomisk tvilsom subsidiering av gjeld (jf. advarslene fra Norges Bank (2012) om gjeldsgraden i norske husholdninger) med målrettet støtte til lavtlønnede arbeidstakere, ville dessuten skattesystemet blitt inntektsnøytralt. Det vil si at ikke én eneste ekstra krone hadde måttet bli innkrevd i skatt. Selvfølgelig ville det ha implikasjoner for fordelingen av skattebyrden, men dette er en villet omfordeling. Til slutt er det sannsynlig at man ved å kutte skatteinsentivet til å ta opp lån, at temperaturen på det opphetede, norske boligmarkedet vil gå ned, noe som vil gi en mindre korreksjon i fremtiden dersom boligprisene skulle falle. Er det noen som husker da den norske boligboblen sprakk på slutten av 1980-tallet som følge av kraftige renteøkninger? Det tok lang tid etter at boblen sprakk før husholdningene var på fote igjen.

Det sier seg vel selv at det å erstatte offentlig subsidiering av gjeld med subsidiering av lavtlønnede arbeidsplasser, ville være politisk kontroversielt. Norge er imidlertid i en ideell posisjon til å vise at vi virkelig ønsker å øke sysselsettingen blant lavtlønnede arbeidstakere. For å forsvare status quo må man forklare hvorfor subsidiering av gjeld over skatteseddelen og implisitt omfordeling av inntektene til husholdninger med høy gjeldsgrad er sosialt ønskelig og rettferdig.

Kort sagt vil forslaget fra Phelps kunne slå flere fluer i ett smekk, akkurat som i Brødrene Grimms eventyr.

Kanskje det er noen modige politikere der ute som kan tenne på ideen?

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post