Modern Times

Kronikk Av Victor Norman

22. mai 2012 18:31

(oppdatert: 1. mars 2016 18:34)

Modern Times

Kommentar: Samlebåndet, Henry Fords metode, er greit til sitt bruk, men ikke i velferdsstaten anno 2012. Den bør avfordifiseres, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv 19. mai

Da Henry Ford i 1913 startet samlebåndsproduksjon av Ford modell T, la han grunnlaget for det moderne masseproduksjonssamfunnet. Da han året etter innførte «the five dollar wage» - på et tidspunkt da en vanlig daglønn for industriarbeidere var 1,75 dollar - bidro han også til å legge grunnlaget for masseforbrukssamfunnet.

Ford-modellen ble raskt symbolet på det moderne samfunn, og den preger oss fremdeles. Det burde den ikke.

Det Henry Ford egentlig utviklet, var en metode for å få høy produktivitet ut av ufaglærte arbeidere. Han hadde produsert biler i mange år før samlebåndet kom, og da på den tradisjonelle måten med faglærte mekanikere som bygget biler enkeltvis. I land som Tyskland og England, hvor gode mekanikere var billige og lette å få tak i, var det en grei metode. I USA var faglærte mekanikere mangelvare. Med 35 millioner innvandrere i femtiårsperioden før første verdenskrig var det derimot flust med ufaglærte arbeidere.

Spørsmålet Henry Ford stilte var hvordan han kunne erstatte mekanikerne med disse.

Standardisering og samlebåndsproduksjon var en del av svaret. Samlebåndet var opp funnet tidligere - Fords konkurrent Ransom Olds begynte med samlebåndsproduksjon av Oldsmobile allerede i 1901. Det var samlebåndet sammen med standardisering av produktet (T-Ford og bare T-Ford) som var det geniale. Hver ansatt trengte da bare å lære seg én arbeidsoperasjon; med det kunne nær sagt hvem som helst brukes i produksjonen.

Det var imidlertid ikke nok. Første år ble det mer svingdør enn samlebånd: Gjennomsnittlig i løpet av 1913 hadde han en arbeidsstyrke på litt under 14.000, men i løpet av året var det over 50.000 ansatte som var innom fabrikken og sluttet igjen. Nesten 40.000 sa opp selv, og vel 10.000 fikk sparken. Selv om man tok høyde for innkjøringsproblemer, var det tydelig at noe fundamentalt var galt.

Det var da Ford fikk ideen om å betale arbeiderne bedre. Det var ikke tvil om at ufaglærte kunne gjøre jobben de fikk ved samlebåndet. Det var imidlertid ikke nok at jobben lot seg gjøre; den måtte faktisk bli gjort - de ansatte måtte komme på jobb, og de måtte konsentrere seg om jobben når de var der. Fem dollar dagen, mot under to i alternativ jobb, var den motivasjonen som skulle til. I 1914 var gjennomtrekket i arbeidsstyrken redusert fra 370 prosent til 54 prosent, og i 1915 var det nede i 16 prosent.

I moderne økonomisk sjargong kalles Fords løsning effektivitetslønn (sorteringslønn hadde kanskje vært et bedre ord) - legg lønnen så høyt at du trekker til deg motiverte folk, og la fallhøyden være så stor at de beholder motivasjonen.

Fords biler ble ikke så gode som bilene som ble fremstilt på den gamle måten, men de ble billige - og det ble mange av dem. Så mange at det ikke bare skapte det moderne masseforbrukssamfunnet - det reddet til og med den vestlige verden under annen verdenskrig. President Roosevelt og hans rådgivere skjønte tidlig at de ikke kunne slå Tyskland og Japan når det gjaldt kvalitet på fly, tanks og skip. De kunne, imidlertid, takket være Ford, slå dem i kvantitet. Det gjorde ikke noe at det måtte fire amerikanske tanks til for å takle én tysk så lenge USA kunne produsere ti ganger så mange som Tyskland.

Selv den nordiske velferdsmodellen er sterkt påvirket av Ford, og det på to måter.

- Den ene er at den i grunnfilosofi bygger på det som har vært kalt Fordisme: Jobb godt og stå på, så skal vi ta vare på deg.

- Den andre, og viktigere, er at den i oppbygging bygger på standardisering, spesialisering og samlebånd: Standardiserte ytelser og tjenestetilbud, spesialiserte etater og profesjoner og strengt regelstyrt saksbehandling som gjør at offentlig tjenesteytelse stiller større krav til orden enn til intelligens.

Fords skygge er altså lang. For lang.

Henry Ford fant altså svaret på hvordan man kan få høy produktivitet ut av ufaglærte. Vår utfordring er den motsatte: Å få mer ut av den millionen universitets- og høyskoleutdannede vi har norsk arbeidsliv i dag.

Ulstein-gruppen er inne på svaret på vår utfordring når de nå flytter ingeniører fra kontoret og ut i verkstedet.

Kristiansand kommune var inne på det samme da man for noen år siden satte de mest erfarne saksbehandlerne i byggesaksavdelingen til å behandle byggesøknader over disk.

På en eller annen måte må kompetansen slippes fri.

Næringslivet vil sikkert klare det etterhvert. Det er verre med det offentlige, der 60 prosent av de høyt utdannede jobber. Der har vi glemt at standardisering og regelstyring ikke ble innført av dyd, men av nødvendighet. Når det nå ikke lenger er nødvendig, er det på tide å «avfordifisere» velferdsstaten.

Hvorfor ikke begynne til neste år, når Fords samlebånd er 100 år?

Høyresiden bør gjøre «avfordifisering» av velferdsstaten til en hovedsak i valgkampen neste år.