Klok av krise?

Kronikk Av Lasse B. Lien

9. juli 2012 18:10

(oppdatert: 1. mars 2016 18:16)

Klok av krise?

Finanskrisen har både gjort oss smartere og dummere, men mest smartere, skriver professor Lasse Lien i Bergens Tidende 9. juli.

Det heter seg at det er i motbakke det går oppover, at man blir klok av skade, at alt som ikke dreper en gjør en sterkere, osv. En fortolkning av dette er at en nedtur egentlig er begynnelsen på, eller forutsetningen for, en opptur. Nedturene skjerper og styrker oss, og tvinger oss til å bli smartere. Gjelder dette også for nedturer i næringslivet à la finanskrisen?

Ja, nedturer gjør oss smartere: det kan føres flere argumenter for at kriser gjør oss smartere, men jeg skal her kun fokusere på ett hovedpoeng. Dette kan formuleres som at «lediggang er roten til mye godt». Poenget er at mange bedrifter får ledig kapasitet i nedgangstider. Den ledige kapasiteten brukes til å drive opplæring og organisatoriske forbedringer, som man ikke tar seg tid til å gjennomføre når kapasitetsutnyttelsen er høy. Årsaken er at det virker dyrt å ta ansatte ut av normal «produksjon» for å gjennomføre forbedringstiltak når kapasitetsutnyttelsen er høy.

Når dårlige tider gjør at kapasitetsutnyttelsen faller, blir det derimot en boom for slike aktiviteter. Sammen med stipendiat Eirik S. Knudsen har undertegnede vist at bedriftenes investeringer i opplæring og organisasjonsutvikling, økte kraftig under finanskrisen, mens alle andre typer investeringer falt i den samme perioden. Så ut fra dette er konklusjonen klart at nedturer gjør oss smartere.

Nei, nedturer gjør oss dummere: Vi har en svært kostbar livsstil her i Norge, og de fleste er enige om at vi bare har råd til denne livsstilen dersom vi kan mer enn de som ikke har det like bra som oss. Å ha et kunnskapsforsprang innebærer at vi hele tiden må lære oss nye ting, som ikke disse andre kan. Da er ikke bedriftsintern opplæring og organisasjonsutvikling nok. Det trengs investeringer i FoU og innovasjon. Altså, mens poenget over primært dreier seg om å utnytte kunnskap bedre, dreier investeringer i FoU og innovasjon seg om å generere kunnskap.

Dessverre er det slik at investeringene i ny kunnskap faller i nedgangstider, noe som også var tilfelle under finanskrisen her i Norge. Dermed kan man si at nedturen gjorde oss dummere enn vi ellers ville blitt. Eller i det minste ble vi ikke så mye smartere som vi ellers ville blitt, fordi investeringene i FoU og innovasjon ble redusert.

Det positive er at vi finner at denne reduksjonen var relativt liten, mye mindre enn nedgangen i fysiske investeringer. Bedriftene vil helst unngå å kutte i FoU, fordi det ikke er like lett å skru slike investeringer opp igjen når man først har kuttet i dem. Hvis du har sagt opp halve FoU-staben, så er det ikke bare å ansette nye folk om et år, og forvente at disse skal være like produktive som dem man sa opp. De som kutter i FoU, er dermed de bedriftene som er tvunget til det fordi de ikke får tilgang til kreditt eller annen finansiering til å komme seg gjennom nedturen.

Både ja og nei, men mest ja: Ut fra det som er sagt over kan vi konkludere med at vi blir både klokere og dummere av kriser. Vi blir klokere og mer konkurransedyktige ved at vi utnytter eksisterende kunnskap bedre, og lærer oss å jobbe smartere. Vi blir dummere fordi vi mister investeringer i ny kunnskap som vi ellers ville hatt. Det er imidlertid grunn til å tro at vi i Norge hadde en nesten perfekt krise i forhold til mange andre land, og at vi derfor ble smartere, i hvert fall i relativt sett.

Hvorfor det? Hvis vi ser på det første argumentet først - at bedriftene utnytter ledig kapasitet til forbedringer - så er det slik at hvis den ledige kapasiteten blir for høy, eller nedturen varer for lenge, så vil bedriftene i stor grad gå til oppsigelser. De fjerner altså den ledige kapasiteten istedenfor å bruke den til utvikling. En dyp og langvarig krise à la Spania og Hellas, vil derfor medføre at denne effekten blir svakere. I Norge hadde vi en nærmest ideell nedgang i etterspørselen. Den skapte akkurat nok ledig kapasitet til å gjøre utvikling attraktivt, og nedgangen varte ikke så lenge at bedriftene i stor stil måtte ty til kutting. Ergo fikk vi mye av det som gjør oss smartere av nedturer.

Når det gjelder investeringer i FoU og innovasjon, så gikk som nevnt slike investeringer tapt på grunn av krisen, også her i Norge. I mange andre land var imidlertid disse kuttene betydelig dypere. Kutt i FoU og innovasjon er særlig sensitivt for bedriftenes kredittilgang. Bedriftene vil altså heller forsøke å ta opp lån enn å kutte i FoU. Det er dermed de bedriftene som ikke får lån, som kutter i FoU. Jo lengre og dypere krise man har i bankvesenet, jo større blir dermed kuttene i FoU. Norske banker kom raskere ut av problemene enn bankene i mange andre land, og kredittskvisen ble derfor mindre alvorlig og varig for norske bedrifter. Ergo fikk vi en beskjeden dose av det som gjør oss dummere av nedturer.

Så krisen har trolig hatt en netto positiv effekt på kunnskapsnivået i forhold til mange andre vestlige land. Det trenger vi, for ulempen knyttet til kostnadsnivået vårt har økt gjennom krisen.