Forliket lekker

Kronikk Av Gunnar Eskeland

22. juni 2011 21:14

(oppdatert: 1. mars 2016 21:20)

Forliket lekker

Klimaforliket kan ryke. Den del av forliket som er under sterkest press, er ikke den internasjonale forpliktelsen om Norges utslippsreduksjoner, men et selvpålagt mål om at en tredjedel skal tas innenlands. Fristelsen til å kjøpe en større del av utslippsreduksjonene utenlands vekkes av god økonomi, skriver Gunnar S. Eskeland i Dgens Næringsliv 22. juni 2011.

Økonomifaget er gysende kaldt når det gjelder politikere: I tillegg til andres svakheter har politikere ingen evne til å forplikte seg. Politikerens pinglestatus i økonomifaget kan beskrives med valpens spontanitet og ubesluttsomhet. Finn frem Andre Bjerkes dikt «Hundevalpen» og les.

Klimaforliket var et grep for å heve seg over denne spontanitetens maktesløshet. Bred partitilslutning kan skjerme et kursvalg mot lettvinte angrep.

Behovet for å gi fra seg handlefrihet er blitt belyst av mange. Jon Elster påpeker at Ulysses' binder seg til masten for ikke å fristes.

Nobel-økonomer som Schelling, Buchanan, Kydland og Prescott har skrevet om fellesskap i avhold, om grunnlovens tyngde, og om sentralbankens lenker.

Hvis klimaforliket også er et løfte til velgerne, og en politiker skulle løpe fra det, kan vedkommende likevel fremstå som troverdig?

Da bør grunnlaget ikke være at man har tenkt seg om, men at noe er forandret. I klimaspørsmål er det i internasjonal politikk, for klimautfordringen er uforandret.

Den store forandringen som nå synker inn - etter København i 2009 og Cancun i 2010- er at vi kan få flere tiår uten global deltagelse i klimapolitikken. Dessverre er dette tankevekkende.

De store ordene om klimautfordringen har vært at «globale problemer krever globale løsninger». Langt mindre fornuftig er blitt sagt om det vanskeligere spørsmålet: Hvordan ter vi oss før den globale deltagelsen?

Oppfølgingsspørsmålet for 2011 -erkjennelsens år- er «hva i all verden skjer i Europa?». Vil Europa ofre seg for å redusere sine utslipp, for så å gi resten av verden en gevinst ved å øke sine tilsvarende?

Det som skjer i Europa -Norge inkludert- vil trolig i ettertid se ut som lederskap, ikke dårskap. Er det riktig, så kreves noen endringer i retorikk og politikk, som allerede er i emning.

Her er en antydning om hva lederskap kan innebære. La oss tenke at det er India eller USA som spør:

•Vis oss at du kan redusere egne utslipp. Skal India eller USA se på Europas utslippsreduksjoner som relevante for seg, så kan vi ikke oppnå dem ved å plante trær i Guatemala. Men kanskje ved å vise frem en utslippsfri, velfungerende by. Eller Svalbard.

•Vis oss at utslippsreduksjoner er lettere for verden enn vi trodde. Vis oss den utslippsslanke teknologien for sement, stål, aluminium, jobbreise, kraftproduksjon. Jeg blir ikke imponert hvis du er utslippsfri stålimportør. Snuoperasjonen er faktisk allerede i gang. Europa legger nå mer press på kraftsektoren og på transport enn på industrisektorene. En tolkning er at kraft og transport vil levere ekte reduksjoner, ikke karbonlekkasjer. For industrisektorenes handelsvarer legtger man mindre vekt på å skatte utslipp, mer på karbonslankhet og dermed teknologisk endring.

Norges to djerve satsinger -skog i sør og karbonfangst i Norge- gir mening i et perspektiv med lederskap, men ikke i et perspektiv med global deltagelse og kostnadseffektivitet.

Det er ikke slik som mange tror at det er kravet om kostnadseffektivitet som nå vinner igjennom. Det prinsippet er faktisk ganske ubrukelig i en verden langt fra full deltagelse. Endringen kan innebære metallindustri i Norge -det er langt fra sikkert- hvis den er ytterst utslippsslank, og elektriske biler. Vent og se. Svaret er i emning, og spennende er det.