Et uklokt nei

Kronikk Av Røgnvaldur Hannesson

29. april 2011 16:21

(oppdatert: 7. mars 2016 16:24)

Et uklokt nei

Innlegg: «Look to Iceland» skriver Anders Folkestad. Det er jeg enig i. Denne gangen til skrekk og advarsel, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i Dagens Næringsliv fredag 29. april 2011.

«Extremes meet», sier ordtaket. Det er rørende å se Anders Folkestad (DN 26. april) fremføre de samme argumentene som islandske høyrepopulister om at alminnelige mennesker ikke skal betale gjeld for uansvarlige bankspekulanter.

Den direkte foranledning er de islandske velgeres nei til å bekrefte den såkalte Icesave-avtalen mellom Island på den ene side og Holland og Storbritannia på den andre. Icesave var høyrentekonti islandske Landsbanki opprettet i Holland og Storbritannia. Da Landsbanki gikk overende, fantes det ikke penger til å kompensere innskyterne for deres tap i henhold til EUs regler. Regjeringene i Holland og Storbritannia besluttet da å betale disse beløpene, og fremmet samtidig krav overfor den islandske regjering om tilbakebetaling av disse pengene inklusive rente.

Før leseren tar fullstendig av i harme over de byrder som briter og hollendere legger på det islandske folk, bør det nevnes at konkursboet i Landsbanki antagelig rekker til å betale 90 prosent av Icesave-gjelden.

Hvorfor har Island så vond en sak? På grunn av EØS-avtalen kunne Icesave drives fra Landsbankis hovedkvarter i Reykjavik. Dermed falt ansvaret for denne virksomheten på de islandske myndigheter. Man skulle da tro at da Landsbanki gikk overende, måtte alle innskytere behandles likt, islandske som utenlandske; denne virksomheten ble jo drevet i kraft av at en islandsk bank hadde de samme rettigheter i et EØS-land som hjemme på Island. Men nei, den islandske folkeforsamling besluttet å kompensere sine egne innskytere fullt ut, men gi blaffen i utlendingene.

Det er all grunn til å tro at Efta-domstolen kommer til å like den forskjellsbehandlingen meget dårlig.

De islandske myndigheter har selvsagt den unnskyldning at de ikke hadde råd til å kompensere utlendingene der og da; de hadde jo nok med sine egne. Noen mener også at de ikke har noen plikt til å gjøre det heller; det skal jo avsettes penger til et privat sikringsfond som skal ta seg av dette, og det hadde de islandske banker ikke gjort i stort nok omfang.

Til det er å si at den islandske regjering har et visst ansvar for at islandske banker følger de regler som gjelder for bankvirksomhet og opptrer med tilstrekkelig forsiktighet. Den gjorde akkurat det motsatte. Da skepsisen mot de islandske banker begynte å bli stor i 2006, stilte den islandske regjering opp i et stort internasjonalt «road show» sammen med bankene og leide inn en sirkushest fra Wall Street for å friskmelde dem.

Utenlandske aktører hadde dermed grunn til å tro at den islandske regjering ville stå last og brast med de islandske banker. Når det så kom til stykket, hadde den ikke evner til det.

Etter bankkrasjet er de islandske bankmenn blitt temmelig upopulære. Det står i grell kontrast til tingenes tilstand årene før bankkrisen. Da var de islandske bankvikinger folkehelter. De støttet mange gode formål og ga romslige lån til ledende politikere. To islandske økonomer, Friðrik Már Baldursson og Gylfi Zoëga, har argumentert ganske overbevisende for at den islandske økonomi og dermed den islandske almenhet hadde en stor fordel av den boblen som kjennetegnet den islandske økonomi årene 2003-08 (Vísir 2. april 2011). Denne boblen ble finansiert ved utenlandske lån.

Det er således ikke bare uansvarlige bankvikingers gjeld som den islandske almenhet nå er bedt om å betale, men også renter og avdrag på lånefinansiert forbruksfest for den alminnelige kvinne og mann i årene før bankkrasjet.

Avtalen som islendingene forkastet 9. april, har tatt lang tid å forhandle frem. Det er en prosess med mange forviklinger. Det er all grunn til å tro at de som fra Islands side har ført disse forhandlingene, er kommet frem til sin konklusjon ut fra en grundig vurdering av hva som kunne oppnås og hva som tjente islandske interesser. Likevel har den islandske president, på populisters vis, valgt å la den alminnelige velger bli en slags overdommer over dette resultatet. Vi vil etterhvert få se hvor stor folkets visdom har vært.

Saken kommer med all sannsynlighet å ende i Efta-domstolen, og mens juristene diskuterer, løper rentene. Det er meget sannsynlig at domstolen kommer til den konklusjon at Island må betale et høyere beløp til Holland og Storbritannia enn disse landene gjorde krav på, fordi den islandske regjering betalte full kompensasjon til sine egne og ikke kun det minimum de måtte betale i henhold til EUs garantiregler. Domstolen vil da ta hensyn til at alle må behandles likt innenfor EØS, både innenlandske og utenlandske innskytere.