Rederne slipper skatt i fremtiden men må betale skatt for gammel moro. Det er enkelt sagt essensen i regjeringens maritime satsing.

Rederiskatteutvalget ville gjerne at rederiene skulle betale skatt på linje med alle andre næringer. Det skyldes at det ikke er noe spesielt ved rederivirksomhet som tilsier at de burde ha lavere skatt enn andre næringer.
Om noe, er det eneste spesielle ved rederinæringen at EU tillater skattemessig særbehandling. Alle næringer i Norge har mobil kapital og kan vise til attraktive investeringsland, også innenfor EØS-området, som har lavere bedriftsskatt enn Norge. Irland, for eksempel, har en skattesats på12,5 pst.

Det er egentlig på dette planet den skattepolitiske utfordringen ligger. Den møtes best med lave skattesatser for næringslivet generelt, kombinert med god offentlig politikk og infrastruktur langs mange dimensjoner.

Rederiskatteutvalget pekte samtidig på at skattefavorisering av en næring innebærer tilsvarende diskriminering av andre næringer. Dette poenget er godt illustrert ved fiskerinæringen som klager over at nettolønnsordningen til rederiene gjør det vanskeligere og dyrere for dem å skaffe arbeidskraft til fiskebåtene.

Rederiskatteordningen gjelder i hovedsak skip i utenriks sjøfart dvs. skip som sjelden er innom norsk havn (for eksempel containerskip i fart mellom Asia og USA). I 2005 var det om lag 12.000 nordmenn sysselsatt på slike skip, og ordinær beskatning kunne tenkes å få konsekvenser for noen av disse direkte.

På den bakgrunn er det oppsiktsvekkende å påstå slik Norges Rederiforbund gjør, at 100.000 ville bli rammet hvis rederne må betale skatt. Og det er rørende naivt at mange politikere tar tallet for "god fisk" uten å undersøke holdbarheten og relevansen. Denne holdningen er spesielt uheldig fordi den signaliserer at terskelen for å drive lobbyvirksomhet fremfor produktiv virksomhet er senket.

Størrelsen på maritim sektor slik Rederiforbundet regner, er irrelevant for å vurdere konsekvensene av skatt på rederne. Satt på spissen kan man si at tallet fremkommer ved å summere næringer med transaksjoner knyttet til sjøfart vidt definert.

I tallet ligger for eksempel de nordnorske fiskebåtrederne. Det er kanskje innlysende for Rederiforbundet og regjeringen at hvis ikke skip i utenriks sjøfart slipper skatt, vil Lofotfisket avvikles, men folk flest vil ha problemer med resonnementet. Og hvis fiskebåtredere skal være med i klyngen til rederne, kan man jo ikke ta disse med når man skal se på fiskerinæringens størrelse, med mindre vi ønsker å dobbelttelle og dermed blåse opp nasjonalproduktet. Dette illustrerer enda et problem med regnemåten til Rederiforbundet.

Ikke bare er fiskebåtredere eiker i den maritime næringen hvor rederne iflg. rederiforbundet utgjør navet, men også deler av norsk olje og gassvirksomhet, samt lokale fergesamband inkludert tilhørende administrasjon. Igjen er det absurd å ta med slike næringer, fordi vi ikke slutter å produsere olje og gass, eller stenger lokale fergesamband hvis skip i utenriks sjøfart må betale skatt.

Jeg tror den jevne leser allerede nå har forstått poenget. At noen politikerne ikke oppfatter problemstillingen er verre. Og det er ikke slik mange tror at Norge ikke kan øke skatteinntektene ved å skattlegge rederne fordi de da flytter ut.

Nettolønnsordningen til sjøfolk koster oss mellom 1.5 og 2 milliarder kroner i subsidier i året. Ved ordinær beskatning av rederiene ville sjøfolkene blitt sysselsatt i næringer med skatteevne. Dermed sparer vi subsidiene og vi ville fått økte skatteinntekter av at sjøfolkene kommer i jobb i andre næringer.

Kort oppsummert betyr rederiskatteordningen at de som bygger samfunnet ved å betale skatt, må bære noen på ryggen som selv kunne gå. Kanskje er innslaget av oljepenger i nasjonalinntekten nå så stort at det svekker evnen til å motstå næringspolitisk lobbyisme. På sikt er det et større problem enn om vi avviker litt fra handlingsregelen.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post