Vi intervjuet masterstudenter ved Norges Handelshøyskole (NHH) om hvordan det egentlig føles å studere med kunstig intelligens som fast sparringpartner, og om hvordan det kjennes i magen når de leverer en oppgave der KI har skrevet «halve oppgaven».

Det de fortalte oss, var overraskende ærlig.

Ja, KI er effektivt. Noen beskriver det som frigjørende, og at endelig er det noen som kan hjelpe dem gjennom skrivesperren klokken to om natten. Men like under overflaten finner vi noe annet: en uro som ikke helt slipper taket. Er dette egentlig mitt arbeid? 

Hva er karakteren min verdt når alle kan gjøre det samme med en god prompt?

Og kan jeg stole på at gruppemedlemmene mine faktisk tenkte selv?

Én student sa det slik: «Jeg er mindre stolt av å levere en analyse enn jeg var for fem år siden. Fordi det er lettere å gjøre nå.» Hva forteller det oss? Vi er jo vant til å snakke om KI som et verktøy som frigjør tid til det som virkelig betyr noe, altså den dype tenkningen og den menneskelige dømmekraften.

Men studentene vi snakket med, beskriver noe annet: at nettopp den dype tenkningen er det de gir fra seg til maskinen. Og at de vet det.

KI bryr seg ikke om alder

Mange virksomheter fortsetter å utforme KI-opplæringen som om problemet er at de eldre ikke henger med.

Flere sammenligner det med en avhengighet de ikke helt ønsker seg. «Når du først starter, kan du ikke slutte», sa én. En annen beskrev det som å ta en snarvei man vet man egentlig ikke burde ta – gang på gang, fordi alle andre ser ut til å gjøre det samme.

Usikkerheten stopper ikke ved den enkelte oppgaven. Den sprer seg til noe større:

Hva betyr egentlig vitnemålet i en verden der KI kan produsere en tilfredsstillende analyse på sekunder?

Hvis alle siviløkonomer leverer omtrent det samme fordi alle bruker de samme verktøyene, hva skiller dem da?

Studentene stiller dette spørsmålet til seg selv, og de fleste har ikke noe godt svar. Vi hørte en genuin bekymring for om utdannelsen fortsatt gir dem det de trodde de kom for å få.

KI har også endret noe i samarbeidet mellom studentene. Gruppearbeid var tidligere en arena for felles tenkning der uenighet, diskusjon og intellektuell bryting var standarden. I dag rapporterer mange studenter om en ny type ensomhet i studiene. Felles refleksjon erstattes av individuelle spørsmål til en chatbot.

Og i gruppearbeidet har det vokst frem noe som ligner mistillit: Har partneren min egentlig gjort sin del, eller lot hun KI gjøre det?

Noen skjuler sin egen KI-bruk for ikke å bli stemplet som late. Andre følger med på hverandres bidrag på måter de ikke gjorde før. Det er et lite, men talende tegn på at noe har forskjøvet seg sosialt.

Vi kan ikke velge bort KI, og det bør vi heller ikke gjøre. Men vi kan velge å ta på alvor at studentene – de som bruker teknologien mest og kjenner den best på kroppen – ikke bare er begeistret.

De er i villrede, de er bekymret, og de fortjener at institusjoner og arbeidsgivere tar den bekymringen på alvor.

Dette bør utdannelsesinstitusjoner og arbeidsgivere gjøre:

KI er et kraftig verktøy, men hvis vi ikke er bevisste, risikerer vi å utdanne en generasjon som er eksperter på verktøyet, men fremmedgjorte overfor sitt eget fag.

Vi må sikre at studentene kan kjenne stolthet over eget arbeid, tillit til sine medstudenter, og tro på at det de har lært, faktisk er sitt eget.

Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 4. september 2026. 

Seniorenes styrke i møte med KI

Der ferskingene i arbeidslivet bruker KI for å øke farten og ta på seg flere oppgaver, bruker seniorene KI som avlastning og sparring.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post