Multinasjonale selskaper skal betale et minimumsnivå av skatt uansett hvor de opererer.
Bührle og Casi
Skattekappløpet er ikke over
Den globale minsteskatten skulle begrense overskuddsflytting. Men for mange selskaper er den først og fremst blitt noe annet: et nytt og komplisert rapporteringssystem.
Den globale minsteskatten, innført i Norge i 2024, skulle stanse kappløpet mot bunnen i internasjonal selskapsskatt. Avtalen om global minsteskatt er et unikt eksempel på internasjonalt samarbeid, med en uvanlig bred koalisjon av land bak et felles rammeverk. Men OECD-reformen har skapt et nytt problem: mer kompleksitet, høyere kostnader og en skattekonkurranse som flytter seg fra lave skattesatser til fradrag og særordninger.
Det viser ny europeisk forskning, som nylig ble presentert på en skattekonferanse ved NHH.
I kjernen er prinsippet fornuftig: Multinasjonale selskaper skal betale et minimumsnivå av skatt uansett hvor de opererer. Men det som kan se ut som en teknisk justering, er i realiteten i ferd med å endre hvordan selskaper organiserer skattearbeidet sitt internt, hvordan myndighetene samler inn og bruker informasjon, og hvordan land konkurrerer om selskaper og investeringer.
Som i mange skattepolitiske debatter er ikke hovedutfordringen bare å tette smutthull. Den virkelige utfordringen er å avgjøre hvilke avveininger vi er villige til å akseptere. Overskuddsflytting gjennom internprising, intern gjeld og immaterielle eiendeler har lenge vært et stort problem.
Tapte skatteinntekter globalt som følge av overskuddsflytting er anslått til mellom 100 og 240 milliarder dollar i året. Studier med norske data tyder på at Norge taper mellom seks og åtte prosent av selskapsskatteinntektene som følge av overskuddsflytting.
Skattetrikset fra Facebook er et velkjent smutthull
Det som kan se ut som et nisjefenomen på Facebook, er et velkjent problem for oss som forsker på skatt og selskapsstrukturering.
Forskning tyder imidlertid på at noen av disse reglene reduserer investeringer, flytter reell aktivitet mellom land og påvirker hvordan selskaper finansierer seg.
Dette er det klassiske dilemmaet: Hvordan beskytter man skattegrunnlaget uten å svekke økonomisk aktivitet?
Men som så ofte i skattepolitikken ligger mye i detaljene.
For det første er minsteskatten ikke fullt ut bindende. Selskaper kan holde deler av inntekten utenfor beregningen dersom inntekten er knyttet til reell økonomisk aktivitet. Dessuten er etterlevelseskostnadene høye. Selv selskaper som ikke driver aggressiv skatteplanlegging, må investere tungt i systemer, rapporteringsprosesser og kompetanse for å kunne etterleve regelverket.
I Norge rapporterer selskaper om betydelig internt arbeid, høye rådgiverkostnader og kompliserte rapporteringskrav, ofte uten at det faktisk utløses noen tilleggsskatt.
Men de viktigste konsekvensene går langt utover etterlevelse og proveny.
Bührle og Casi
Men de viktigste konsekvensene går langt utover etterlevelse og proveny.
Med den globale minsteskatten må selskapene beregne effektive skattesatser ved hjelp av en blanding av skatteregler og regnskapsregler, det som i praksis beskrives som et slags «tredje sett med bøker».
For første gang knyttes selskapsbeskatningen direkte til finansregnskapet. Det tvinger selskaper til å organisere seg på nye måter internt: skattefunksjon, regnskap, finans og IT må arbeide sammen for å beregne selve skattegrunnlaget.. Det som tidligere var en rapporteringsoppgave, blir en del av selskapets sentrale økonomiske beslutninger.
Ønsker debatt om EUs skattepolicy
– Fragmenterte skatteregler i EU er en utfordring for næringslivet, sier Theresa Bührle, som håper en ny rapport vil bidra til debatt.
Samtidig er skattemyndighetene i ferd med å gjennomgå sin egen omstilling. Informasjon som mottas fra utlandet, brukes ikke lenger bare i kontroll og revisjon i ettertid — den er med på å fastsette skattegrunnlaget direkte. Det endrer hva skattemyndighetene faktisk gjør. I stedet for først og fremst å kontrollere opplysninger i etterkant, må de nå behandle, samordne og bygge på store mengder utenlandsk informasjon i sanntid.
I praksis krever dette ny kompetanse, bedre datakvalitet og nye organisasjonsformer. Skatteetater må bygge team som kombinerer juridisk, regnskapsfaglig og teknologisk kompetanse, samtidig som de utvikler systemer som kan håndtere kompliserte og fortsatt uferdige rapporteringskrav.
Med andre ord endrer reformen ikke bare hvordan selskaper skattlegges, men også hvordan selve skatteforvaltningen fungerer.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv
Fasade fremfor forandring? Slik brukte selskaper skatterapportering
Et nytt krav i britisk lov skulle gjøre store selskaper mer åpne om skattepraksis. Resultatet? Mer rapportering og mange godord, men ikke mer reelt innsyn.
Nye professorer ved Institutt for strategi og ledelse
Tina Saebi og Alexander Madsen Sandvik går inn i sommeren med professortittel.