Rikere og likere enn vi tror
Private eiere bygger bedrifter, og skaper med dét arbeidsplasser, kompetansemiljøer og skatteinntekter for fellesskapet. Formuesskatten må debatteres ut fra hva den gjør med dette.
I Norden er vi stort sett enige om at små forskjeller mellom folk er verdifullt. Det styrker tillit, samhold og demokrati. En sentral begrunnelse for formuesskatt er derfor at den skal dempe økende formuesulikhet.
Men har formuesulikheten økt så mye?
Økonomen Daniel Waldenström utfordrer dette synet i boken «Richer and More Equal» (2025). Han finner at formuesulikheten har falt over tid – ikke fordi de rike er blitt fattigere, men fordi formuen til resten av befolkningen har vokst enda mer.
Tre forhold forklarer utviklingen. For det første tar langt flere utdannelse og får stabile, godt betalte jobber. For det andre eier mange flere egen bolig, og har dermed tatt del i formuesveksten i boligmarkedet.
For det tredje har pensjons- og fondssparing gitt brede grupper tilgang til avkastningen i kapitalmarkedet. Indeksfond har siden 1970-tallet gjort aksjeavkastning tilgjengelig for langt flere – noe som tidligere i stor grad var forbeholdt de rikeste.
Sammensetningen av samfunnets formue har dermed endret seg dramatisk: Fra land, gårder og bedriftseierskap konsentrert hos en liten elite, til bolig, pensjon og finanssparing spredt over store deler av befolkningen.
I et foreløpig upublisert arbeidsnotat finner Waldenström og medforfattere at formuesulikheten i Sverige, målt ved Gini-koeffisienten, har falt siden 1999 – selv om avstanden i kroner mellom de aller rikeste og andre formuende har økt.
Målt på denne måten har heller ikke formuesulikheten i Norge økt. Gini-koeffisienten for formuesulikhet har falt siden tidlig på 1900-tallet og holdt seg relativt stabil siden 1950-tallet, slik figuren viser. Dataene er fra World Inequality Database, som bruker samme formuesdefinisjon som Waldenström og ulikhetsforskerne Piketty og Zucman.
SSB-notatet illustrerer hvor følsomme anslagene er for hva vi måler som formue og hvordan den verdsettes. For bolig bruker forfatterne kun den skattbare delen av markedsverdien, og pensjonsfond er ikke inkludert. Notatet fanger derfor ikke opp den faktiske økningen i bolig- og pensjonsformue i befolkningen, og overdriver slik ulikheten. Samtidig trekker lav verdsetting av unoterte selskaper motsatt vei.
Men privat formue gir ikke hele bildet. Norge skiller seg ut med en stor, kollektiv formue gjennom Oljefondet, Folketrygdfondet og eierskap i naturressurser og store selskaper. Inntekter fra denne offentlige formuen bidrar til å finansiere velferdsstaten. Utdannelse, helse, trygd og pensjon gjør folks faktiske økonomiske liv likere enn private formuestall tilsier.
Private formuestall alene gir dermed et for smalt bilde av økonomisk ulikhet i Norge.
OECDs ferske landrapport for Norge peker i samme retning: Norge er både rikt og likestilt. Men rapporten advarer mot svakere produktivitetsvekst, og anbefaler et skattesystem som i mindre grad svekker arbeid og investeringer, blant annet gjennom lavere formuesskatt.
Hvis formuesulikheten ikke har økt, slik debatten ofte gir inntrykk av, svekkes argumentene for å ha formuesskatt.
Poenget er ikke at kapital skal slippe skatt, men at den må skattlegges riktig: først og fremst gjennom utbytter, renter og realiserte gevinster, og ikke gjennom skatt på selve kapitalbeholdningen.
Formuesskatten betales uavhengig av realisert avkastning. Dette gir likviditetsproblemer når kapital er bundet i bedrifter, og gir insentiver til tilpasninger som kan redusere produktiviteten.
Formue er ikke et nullsumspill. Når private eiere bygger bedrifter, dannes ikke bare grunnlaget for privat rikdom. Bedriftene skaper arbeidsplasser, kompetansemiljøer, lønnsinntekter og skatteinntekter for fellesskapet. I det lange løp er det nettopp slik samfunnet blir rikere, og flere får mulighet til å bygge egen formue gjennom arbeid, boligkjøp og sparing.
Norge bør skattlegge kapital og rike eiere på måter som gir inntekter uten å svekke investeringer og gründerskap unødig. Våre naboland har valgt skatt på kapitalinntekter og eiendom, uten at det har stått i veien for sterke investeringsmiljøer.
Formuesskatten bør derfor diskuteres ut fra hva den faktisk gjør med investeringer, eierskap og skatteinntekter – ikke ut fra et for enkelt bilde av formuesulikheten.
Det store bildet er at formuen ikke bare har vokst på toppen, men også blitt bredt fordelt. Over tid har vi blitt både rikere og likere.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 23. juni. 2026.