Politisk press svekket Norges Banks mandat
Ett ord var nok: «Banken skal ellers bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting», lød det Gjedrem-utvalgets innstilling. I Stortingets vedtak var ett av ordene strøket.
Norges Banks nåværende mandat ble bestemt av stortinget i 2018. Utgangspunktet for denne beslutningen var en offentlig utredning (NOU 2017:13) om ny sentralbanklov ledet av tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem.
Utvalgets forslag til forskriftene for den pengepolitiske styring hadde to hovedpunkter.
Punkt 1 var at sentralbanken skulle opprettholde en stabil pengeverdi, fremme finansiell stabilitet og sikre et effektivt betalingssystem. Disse prinsippene, noe omformulert, ble tatt inn i stortingets vedtak og er i stor grad allment akseptert.
Punkt 2, derimot, ble endret i en meget uheldig retning. I utvalgets innstilling lød det slik: «Banken skal ellers bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting.» Merk at ordet «ellers» her er vesentlig for å presisere at hensynet til å innrette pengepolitikken mot lav og stabil inflasjon er det primære.
I en situasjon hvor det ikke er mulig i å stabilisere både inflasjon og produksjon samtidig kan dette ha stor betydning. I stortingets vedtak ble dette ordet strøket, og det ble nå presisert at «inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting.»
Gjedrem-utvalgets innstilling var nøye formulert ut fra prinsippet om pengenøytralitet, som er et grunnleggende prinsipp i økonomisk teori. Det tar utgangspunkt i at den realøkonomiske utviklingen på lang sikt bestemmes kun av realøkonomiske faktorer: tilgangen på arbeidskraft, kapital og teknologi.
Derimot vil de fleste økonomer mene at det på kort sikt er mulig for pengepolitikken å påvirke realøkonomien, for eksempel ved å få mer fart i økonomien i en lavkonjunktur.
Hovedprinsippet står likevel fast: Pengepolitikken kan ikke skape vedvarende effekter på produksjonsnivå og sysselsetting på lang sikt.
På 1960-tallet ble oppdagelsen av den såkalte Phillips-kurven, den negative sammenhengen mellom inflasjon og arbeidsledighet, av enkelte fremstilt slik at her var en meny hvor man kunne velge fra: et alternativ med lav inflasjon og høy arbeidsledighet eller et alternativ med høy inflasjon og lav arbeidsledighet.
Det sier seg selv at de fleste politikere fant det siste alternativet mer fristende enn det første. Det finnes eksempler på norske politikere som har bygget hele sin politiske karriere som økonomiske talspersoner på denne sammenhengen.
Etter inflasjonsbølgen på 1970-tallet har det imidlertid blitt klarlagt at økonomisk teori og empiri tydelig viser at det ikke finnes noen slik sammenheng som kan utnyttes på denne måten over tid. I den aktuelle norske debatten kan man likevel ennå finne spor av denne tankegangen, selv om den internasjonalt ble forlatt av økonomer for femti år siden.
Pengepolitikken kan ikke brukes til å løfte seg selv etter håret med. Derfor må Norges Banks mandat formuleres slik at det primære fokuset er det sentralbanken kan gjøre noe med på lang sikt, nemlig inflasjonsnivået.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 8. juni 2026.