Prisrådet avvikles uten å ha blitt evaluert
Motstanden mot normprisene skyldes ikke grove sjablonger, men at de integrerte havbruksselskapene taper på å få fisken sin verdsatt til markedspris.
Ingen enkel «prisliste»
Økokrims «prisliste» for korrupsjon virker neppe uten et system rundt seg: grundig etterforskning, samarbeid med etterforskere utenlands og reell rettslig vurdering og konklusjon.
I DN 12. juni kunne vi lese at Økokrim lager «prisliste» for hva det koster å være korrupt. Basert på anbefalinger fra OECD vil de gjøre håndhevingen langt mer forutsigbar for foretak som vil legge fakta på bordet og samarbeide.
Med dette gjør Økokrim noe som er både nødvendig og krevende: legger seg på en slags legitim pragmatisme innenfor et strafferettslig regime.
Uten fremforhandlede forlik blir alternativet altfor ofte at aktørene i komplekse saker går fri. Men bruk av slike forlik vil lett svekke verdier som likebehandling, åpenhet og rettsavklaring.
Motivasjonen minner om lempningsreglene fra konkurranseretten: Det kartellmedlemmet som først rapporterer om ulovlighetene, kan slippe straff. På samme måte vil Økokrim at de som melder fra, skal få forutsigbare fordeler. Ledere vil se verdien av det, straffbare forhold avdekkes, det kommer reaksjon på skadelig praksis, og bedrifter styrker egne etterlevelsessystemer.
Får retningslinjene sin tiltenkte effekt, kommer det også flere saker. Bestikkelser i utlandet er ikke noe som skjedde bare i fortiden. Ifølge Økokrim-sjefen vil det bli kjent hvilke foretak det er snakk om.
Mekanismene utfolder seg ikke automatisk. Det er særlig to risikomomenter, og de peker mot de samme implikasjonene.
For det første er det fortsatt påtalemyndigheten som har bevisbyrden. For å kunne ilegge straff, må det foreligge et tilstrekkelig faktisk og rettslig grunnlag. De juridiske gråsonene blir ikke borte av disse retningslinjene.
Tvert imot kan usikkerhet bli foretakets fordel.
Og hvordan gevinsten, som bør danne utgangspunkt for bøteutmåling, skal beregnes som resultat av ulovligheter, er ikke opplagt. Jo mer uklart faktum og rettsgrunnlag er, desto større blir rommet for at foretakets egen fremstilling påvirker saken. Jo mer begrenset siktelsen er, desto raskere finner man en løsning.
Hvis Økokrim evalueres på antall konkluderte saker, heller enn sin prinsippfasthet, er det risiko for at alvorlige korrupsjonssaker krympes ned til mindre alvorlige overtredelser.
For det andre er det avgjørende å sikre at foretakene opplever taushet som mer risikabelt enn samarbeid med Økokrim. Der er vi ikke i dag, til tross for regjeringens styrking av Økokrims antikorrupsjonsarbeid. Strafferabatten for å melde fra og samarbeide virker bare dersom de aktuelle delene av næringslivet opplever at alternativet er verre, at taushet kan bety merkbare konsekvenser for ledere, stengte anbudsprosesser, og at kunder og samarbeidspartnere forsvinner.
Det må være reell risiko for at korrupsjon fører til strafferettslige sanksjoner, uavhengig av hva foretakene selv gjør. Men saker om bestikkelser betalt i utlandet er ikke det samme som kartellsaker. Her blir det sjelden et kappløp mellom de involverte om å melde fra først.
Skal retningslinjene få sin tiltenkte effekt, trengs det dermed et system rundt dem. Økokrim vil trenge å gjøre omfattende selvstendige undersøkelser i disse sakene uansett, og de må kunne samarbeide med etterforskere i andre land.
Reell rettslig vurdering og konklusjon er dessuten nødvendig for at det aktuelle foretaket skal oppnå en viss beskyttelse mot ytterligere straffeforfølgning for samme forhold i et annet land.
Prosessene vil dermed ta tid, selv med samarbeid, og det kan bli flere saker å håndtere. Ikke bare skal faktum vurderes med henblikk på en rettslig standard. Estimering av ulovlig gevinst og inndragning kan være krevende, og dessuten vil eventuelle erstatningsrettslige spørsmål kunne ha en indirekte kompliserende påvirkning på prosessene.
Når forlagene erstatter oss med KI
Kunstig intelligens stjeler fra oss og svekker det som en gang var et levende språk, skriver Margrete Cardona i BT.
Eventuelle besparelser handler primært om at man kan slippe runder med ankeprosess i rettsapparatet.
Det viktigste for å sikre effekt av retningslinjene er kanskje likevel å beskytte varslere betydelig bedre enn hva vi gjør i dag. Å si fra om det som bare kanskje er ulovligheter i eget miljø, er svært krevende, og de fleste lar være. Det er vesentlig å sikre at relevante miljøer, hvor aspekter ved ulovlig praksis kan komme til overflaten, blir gjort godt kjent med hvordan røde flagg ser ut. De må vite hva de bør melde fra om, og de må vite at det er trygt.
Korrupsjon hemmer utvikling, skader markeder, og hindrer at vi får verdi ut av knappe ressurser. Norske bedrifters komparative fortrinn ligger ikke i å bestikke seg til kontrakter. De har tvert imot interesse av markeder der kontrakter vinnes gjennom pris, kvalitet, leveringsdyktighet og rettferdig konkurranse.
Vi er tjent med at disse retningslinjene får effekt.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 14. juni 2026.
Klimapolitikk er samarbeid, også i økonomifaget
Magne Mogstad og Torfinn Harding konkluderer med at vi bør skaffe utslippsreduksjoner i andre land heller enn i Norge hvis tiltak her er dyrere enn den europeiske kvoteprisen.