Miljødirektoratet har lagt frem sin årlige pliktøvelse om Norges klimamål og hvordan de kunne oppnås. Det langsiktige mål er et utslipps­fritt Norge i 2050. Dette må ses i sammenheng med målet om en utslippsfri verden i 2050, angivelig nødvendig for å begrense økningen i verdens gjennom­snitts­temperatur siden midten av 1800-tallet til 1,5 grader.

De som tror at det målet vil oppnås, er antakelig ikke flere enn dem som tror på julenissen; sikkert er det i alle fall at de blir færre og færre. Leser man mellom linjene i Miljø­direktoratets rapport, synes forfatterne å være blant de vantro.

Leser man mellom linjene i Miljø­direktoratets rapport, synes forfatterne å være blant de vantro.

Rögnvaldur Hannesson

Likevel, de går pliktskyldig igjennom de mange tiltak som ville være nødvendige for å nå dette målet. Én ting som glitrer med sitt fravær, er hva disse tiltakene ville koste. Det eneste tall som nevnes, er at de klimatiltak som industrien vurderer, kunne øke prisene på deres produkter med 15–115 prosent. Ellers får vi høre at kostnadene er usikre, og det er sikkert sant, men at de blir høye og går på bekostning av andre tiltak som burde vært prioritert, er det liten tvil om.

I tillegg kommer så de mange tiltak og ulemper som det er vanskelig å sette pris på, men som mange sikkert vil ha seg frabedt. Her er noen eksempler på hva som kunne bidra til oppnåelse av klimamålene:

• Bygging av 40 anlegg for karbonfangst og -lagring.
• Elektrifisering som øker kraftbehovet med 55–96 terawattimer (de siste årene har vi produsert ca. 150 terawattimer).
• Begrensning av biltrafikk så det oppstår køer som får folk til heller å gå eller sykle eller ta buss og tog.
• Spising av rødt kjøtt begrenses til en ussel bit på 350 gram i uken pr. person.
• Vestlandet, Nord-Norge og fjellbygdene får gro igjen med kratt og skog.
• Vedfyring fases ut.

Om vedfyringen sies det at dette kunne gå på beredskapen løs (hva gjør vi hvis elektrisiteten slås ut, som russerne har sørget for jevnlige tilfeller av i Ukraina denne vinteren?).

Karbonfangst­prosjektet i Øygarden utenfor Bergen har fått over 20 milliarder kroner i statlig støtte. Alle de foreslåtte 40 prosjektene blir sikkert ikke like dyre, men vi kommer fort opp i utgifter på flere hundre milliarder. Noen vil nok synes det er penger som med fordel kunne brukes til andre formål eller endog en kjærkommen reduksjon i statens utgifter. Elektrifisering av anleggs­bransjen ville ikke akkurat hjelpe til med å få ned kostnadene for nye boliger i Norge, som det bygges mindre av enn noensinne efter annen verdenskrig.

Klima­problemet, i den grad det eksisterer, er et prakt­eksempel på et felles problem.

Rögnvaldur Hannesson

Merkelig nok nevner ikke rapport­skriverne kjernekraft med ett ord, selv om den er det eneste troverdige alternativ hvis det skal skje en så storstilt utbygging av kraft som de forestiller seg. Vindkraft er upålitelig og, særlig til havs, er den avsindig dyr.

Til hvilken nytte er så all denne satsningen? Klima­problemet, i den grad det eksisterer, er et prakt­eksempel på et felles problem. Klima­endringer påvirker alle, og skal det gjøres noe som påvirker verdens klima, må alle land, og i særdeleshet de store land, samarbeide om å gjøre noe med det. Her er det noe som skurrer. Norges status i verdens klima­politikk kan best sammenlignes med musen som ikke turte å pisse i havet av frykt for at det kunne bli over­svømmelse.

Er utslipp av kulldioksid og andre klimagasser så farlige som mange vil ha det til?

Rögnvaldur Hannesson

Til tross for Norges og noen andre lands bestrebelser, øker verdens utslipp av klimagasser år for år. De øker i fattige og middels rike land som ikke er opptatt av klimasaken, men av egen økonomisk vekst og velstand. Det krever økt produksjon av energi, og den kommer fra fossile brensler, akkurat som den gjorde i de rike land da de var i den utviklings­fasen. Disse klima­gass­utslipp­ene øker mest i Sør- og Øst-Asia, hvor halvparten av menneske­heten bor. Det er i disse landene, og ikke i lille­putt­land som Norge eller endog EU, hvor spørsmålet om utslipp av klima­gasser kommer til å bli avgjort, og deres utviklings­bane peker ikke mot nullutslipp anno 2050.

Og så var det elefanten i rommet: Er utslipp av kulldioksid og andre klimagasser så farlige som mange vil ha det til?

Den konklusjonen bygger på en politisert, partiell og korrupt vitenskap som kommer fra FNs klimapanel (IPCC) og deres heiagjeng. Den sistnevnte er den verste, men også Klima­panelet har vært plaget av skandaler. Den famøse hockey­køllen som skulle vise at temperatur­stigningen i nyere tid er unik, er en av dem. Den viste seg å være basert på tvilsomme statistiske metoder og ble efterhvert trukket tilbake. Og så har vi e-post­skandalen hvor fremtredende viten­skaps­menn i Klima­panelet konspirerte om å holde «kjetterske» kolleger utenfor de anerkjente viten­skapelige tids­skrifter. Denne skandalen ble det aldri ryddet skikkelig opp i.

Den konklusjonen bygger på en politisert, partiell og korrupt vitenskap som kommer fra FNs klimapanel (IPCC) og deres heiagjeng.

Rögnvaldur Hannesson

Klimagassene er bare én, og ikke den viktigste, av alle de forhold som påvirker verdens klima. Klima­modellene, som rendyrker klima­gassenes virkning, har lenge vist seg å overdrive stigningen i verdens middel­temperatur. Modellenes forutsigelser kommer ikke bare fra økt konsentrasjon av de klima­gasser som til dels kommer fra menneskelig aktivitet, men også fra antatt økning i verdens mest potente klimagass, nemlig vanndamp, som antas å øke i atmosfæren ved stigende temperatur. Hva om den ikke oppfører seg slik? Og hva med endringer i skydannelse? I en lærebok i klima­fysikk av Dennis Hartmann kan man lese at ti prosents reduksjon i skydannelse kan ha samme virkning som fordobling av kulldioksid i atmosfæren. Satellitt­målinger har vist mindre skydannelse de siste 20–30 årene, og noen har gått så langt som til å hevde at dét alene kunne forklare den økning vi har sett i jordens middel­temperatur i den perioden.

Og siden vi er inne på det temaet: Kull­dioksidets virkning avtar jo mer av det som er i atmosfæren. Hvis fordobling av kull­dioksidet fra midten av 1800-årene øker klodens temperatur med én grad, må det en firedobling til for å øke temperaturen med ytterligere én grad. Det gjør det jo litt vanskelig å tro på en oppvarming ute av kontroll, selv om kull­dioksidet øker ytterligere.

Andre teorier om hva som påvirker jordens klima, kunne nevnes, men jeg nøyer meg med å si at det er mye vi ikke forstår når det gjelder den saken. Og kanskje det største av alt: Vi har en meget rudimentær forståelse av hva som forårsaker de store klima­endringer, vekslingene mellom istider og varme­perioder de siste million årene eller så. Ble de forårsaket av endringer i jordaksens helning eller endringer i jordens bane rundt solen, eller begge deler? Om dette strides de lærde fortsatt. Én ting er i alle fall sikkert; de skyldtes ikke menneskelige utslipp av klima­gasser. Det er den slags endringer vi virkelig trenger å bekymre oss for, og da i særdeleshet her oppe i nord, hvor landmassen ville bli dekket med flere hundre­talls meter tykk is. Den inter­glasiale varme­periode vi lever i, er allerede blitt usedvanlig lang.

Innlegget var først publisert i Document.no 19.februar 2026. 

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post